Post-traumatisk stress syndrom, del 2

De som tror jeg blir skremt, tar feil!
De som tror jeg gir meg, må tro om igjen!
De som tror at siste ord er sagt, tar også feil!

Det er fremstøt som dette som virkelig tenner meg! (Ikke på en erotisk måte, men mer på en Rocky Balboa måte når han blir skamslått i 11 runder for så å svinebanke motstanderen i 12..)

Jeg har tidligere fortalt om diverse problemer angående post generelt, og postkasser spesielt. Jeg trodde folk hadde forstått at jeg mener alvor, eller i det minste at jeg er en sart sjel som ikke har godt av mer post-problemer... Men nei da! Her om dagen gikk jeg glad og fornøyd ned til søppelkassen for å hive dagens søppel. Et uskyldig gjøremål som vanligvis går rimelig greit... Men denne dagen var det en fryktelig opplevelse...

For hva skuer mine lyseblå?(Evt. mørkegrønne, er ikke helt sikker på øyenfargen min..) Joda, midt i min halvfulle, sorte søppelkasse ligger det forvridd blikk og gliser til meg!

Ukjent postkasse likvidert

I brøkdelen av et sekund frykter jeg at det er min egen kasse som brutalt er røsket ned fra sitt stødige stativ og mishandlet til det ugjenkjennelige.. Men takk og lov, så var det "bare" en tilfeldig postkasse. Hvordan den har havnet i min søppelkasse, er opplagt, men hvem som har gjort det, er fremdelest uvisst.

Det er hevet over enhver tvil at dette er en ment som en melding, eller en advarsel. Mafiaen sender avkuttede fingrer i posten til folk, eller legger avkappede dyrehoder i senger, mens post-pøbler legger tydeligvist sønderrevne postkasser i søppelkasser! Hadde de enda nøyd seg med å løsne lokket forsiktig, eller bulke sidene litt... Men nei da, postkassen stod ikke til å redde...

Etter en kort sermoni med blant andre postmannen og reklame-budet, ble kassen forsiktig spadd ned i jorden. "Lille postbud, min due" runget over plassen, og tårene trillet da kassen ble stedt til hvile...

Dette har gått for langt. Når uskyldige blir drept er det noe som ikke stemmer. Jeg kjemper mot en usynlig fiende. Det må ta slutt. Det bare må...

Jeg vurderer å ta postkassen inn, men frykter at det vil føre til en nedgang i antall leverte brev og aviser. Frykten for hva som vil hende er der konstant. Så ofte jeg kan kaster jeg et blikk eller syv ned på stativet.

En dag vil du bli oppdaget, Post-Pøbel. Og den dagen er jeg ikke ansvarlig for mine handlinger...

Psykotisk hilsen Helge