Lille Oslo

Jeg har vært i storbyen. Og da tenker jeg ikke på Kristiansand. Jeg har vært i Oslo. Selveste hovedstaden, storbyen med stor B! (eller blir det stor s?) Uansett, jeg har vært i Norges største by i to dager.

Som mange vet, så trives jeg best innenfor 5mils grensa. Da kommer en til Kristiansand, Grimstad og Arendal. Lenger bør det ikke være nødvendig å reise. Men av og til er en nødt. Denne gangen var det jobb. Jeg har vært i Oslo før, men prøver å begrense antallet besøk så godt som mulig. Det vil si at jeg ikke er videre kjent i den byen, hverken med bil eller bein. Heldigvis hadde jeg med Pia. Pia er fra Oslo, og hun kan de fleste veiene. Hvis noen skulle lure, så er Pia ei Oslo-bærte som sitter inni gps'en og prater til meg i bilen. Pia er snill.

Turen inn gikk overraskende greit, Pia førte meg rett til hotellet. Dagen etter var målet å besøke Jens nede i byen. Jeg tok Pia ut av bilen og spurte hvor Jens var. Han er 5,6km herfra, svarte Pia. Det er jo ikke lange stubben å gå, men ettersom jeg var blitt utstyrt med Flexikort hjemmenfra, bestemte jeg meg for å prøve meg på Storbyens transportmuligheter. Jeg har kjørt trikk alene en gang før. Det var i 1998 eller 1999, og Andreas skrev forklaring til meg. Dette var noe helt annet. Pia er heller ikke noe særlig vant med kollektivtransport, så jeg var overlatt til meg selv.

Ifølge ryktene så var det en T-bane-stasjon under hotellet. Det er godt mulig den ligger under hotellet, men trappa ned var ihvertfall på utsiden. Jeg tok rulletrappen ned til en perrong. (Eller heter det egentlig det når det er under bakken?) Vanligvis er det andre i husstanden som tar seg av stempling av billetter og valg av tog, men det var jo ikke et alternativ her. Men "When in Rome...", tenkte jeg. Det er jo bare å se hva de andre gjør. Og joda, der var det en liten boks som de andre puttet billettene sine inn i, så da gjorde jeg også det. Så oppdager jeg plutselig at det står en gjeng med folk på andre siden av sporet også... Hvordan kom de seg dit, tenkte jeg... Det viser seg altså at slike tog går i begge retninger! Og hvilken vei skulle jeg? Da kom det heldigvis et tog som de andre gikk på, så da gjorde jeg også det.

Iblant skal man jo ha litt flaks, og etter en stund ropte de opp stasjonsnavn som jeg hadde hørt før. Jeg gikk da ut fra at jeg nærmet meg sentrum. Da alle de andre gikk av, gjorde jeg det samme, jeg var jo litt redd for å sitte på for langt, i tilfellet vi kjørte tilbake igjen. Jeg skulle som sagt besøke Jens, så jeg regnet med at han var på jobb. Han jobber på Arakataka, en restaurant i byen. Jeg har vært der en gang før, for noen år siden. Jeg syns å huske at det ikke var så langt. Problemet var bare at jeg ikke kunne huske hva det ikke var så langt fra. Med det som utgangspunkt er den ene retningen like bra som den andre. Jeg tok i bruk gamle speiderteknikker og valgte ei gate som hellet nedover. Jeg regnet med at jeg da ville komme til sjøen. Gleden var derfor stor da jeg plutselig så selveste Karl Johan! Jeg gikk litt videre, og kom til Teaterkafeen. Da fant jeg ut at det var på tide å spørre Pia. Litt nervøs for å dra fram et forholdsvis stort lysende display midt i Oslo, men jeg trosset farene. Pia sa at jeg var helt på vidvanke... Jeg tok en rask peiling på Arakataka, og gikk tilbake opp langs Karl Johan. Pia lå i lomma, ville ikke ha ho oppe hele tiden, folk kunne jo tro jeg var turist! Iblant tok jeg ho opp, for å se hvordan retningen var. Jeg er overaskende dårlig til å gå rett. Jeg har tidligere trodd at Karl Johan var ei helt rett gate. Denne kvelden fant jeg Karl Johan både her og der. Jeg fant til slutt ut at Karl Johan faktisk ikke var så rett som jeg hadde trodd, men at den slynget seg rundt i store deler av byen. Denne teorien avlivet Jens da jeg omsider kom frem.

Arakataka er en liten restaurant et eller annet sted i Oslo sentrum. (Mariboesgate 7). Jens er kjøkkensjef, og er stort sett alltid på jobb. Det var han også denne kvelden. Sladder fra bygd og by ble utvekslet, og en fiskerett ble bestillt. Ettersom Jens ikke har store ferdigheter som kelner, ble dette byttet ut med en treretters! Nå er det ikke så ofte jeg spiser ute, men det har jo blitt noen ganger likevel. Jeg har aldri fått servert bedre mat enn dette. Hovedretten var trolig det beste jeg har smakt! Jeg har spist mye dyrere mat, men aldri bedre mat. Så et besøk på Arakataka kan anbefales, bare ikke spør meg om veien.

Utpå kvelden gikk turen hjem til Nydalen igjen, også denne gangen med T-bane. Nå var jeg jo blitt såpass dreven at jeg bare kikket på noen artige kart som hang på veggen, og fant fort riktig side av sporet, samt riktig tog. Det rare var at ikke det var sånne små bokser til å stikke fleksikortet inn i... Det var det heller ikke på toget.. Jeg ble litt stresset hver gang det kom noen i sort inn på toget, så jo for meg at kontrolløren ville kaste meg av i fart siden jeg ikke hadde stemplet. Men jeg kom meg ukontrollert frem til Nydalen, og her står det jo stemplingsbokser. Så jeg stemplet da jeg gikk av. Man behøver jo ikke bli kriminell bare fordi man er i storbyen...

Hilsen Helge, trygt tilbake i Lillesand.

Ringeklokker (Hells bells)

Her om dagen gikk vi til innkjøp av ringeklokke. Vi fant en riktig sneisen liten trådløs sak på Clas Ohlson til 199 kroner. Billig, tenkte jeg. Men det var da det hele begynte... Kun timer etter at den ble monter ved hjelp av en stødig hånd, drill og et minimum med banneord, ringte noen på. Glad og fornøyd over at investeringen ble tatt i bruk så raskt, ble døren åpnet med et smil. Men hva skuer mine lyseblå?(ok, grå/grønne med en anelse blått i, men det er ikke poenget..) Joda, der står det en tass og skal ha penger til skolemusikken/polentur/idrettslaget/bøtteballetten eller ett eller annet veldedig formål. Og vi kjøper. Utpå ettermiddagen kommer unge nummer to og skal ha noe. Dagen etter kommer nummer tre. På under et døgn har ringeklokken, eller Hells Bells som jeg kaller den, blitt nesten dobbelt så dyr! Hvor skal dette ende! Hvis det fortsetter i samme tempo vil det koste oss 58400 kroner i året! Det burde stå en advarsel på slike produkter...

Så begynner en å tenke... Det er lite trolig at disse ungene begynte å renne ned døra mi akkurat den dagen Hells Bells ble montert.. I og med at trykknappen til den gamle (ikke fungerende) ringeklokka har stått der hele tiden, har sikkert alle ungene i nabolaget som er medlem av skolemusikken/skolen/idrettslaget/bøtteballetten vært på døra både titt og stadig... Strevd seg opp den mørke bakken til huset vårt mens de har sett oss sitte i sofaen, se tv og spise snop... Trykket på dørklokka til tommelen ble sår, uten at noen åpner... Egentlig litt rart at ikke veggene er dekket med egg og bilhjula spjæra.. Men det forklarer vel kanskje hvorfor postkassa har fått litt juling fra tid til annen..?

Hilsen Helge, snart tom for ringeklokkebatterier.

Bokhyllen Billy

Vi har gått til innkjøp av bokhylle. Enkelte vil kanskje hevde at en bokhylle bare er et møbel i likhet med bord, sofa eller kommode. Men det er det ikke. En bokhylle forteller noe om hvem du er, eller kanskje mer korrekt, hvem du vil at andre skal tro du er. Jeg har derfor foretatt en liten studie av familien Andersen/Mathisens nyinnkjøpte bokhylle.

Selve bokhyllen stammer fra Ikea og er av typen hvit Billy. Den er billig, enkel og funksjonell. God plass til forholdsvis mange bøker. Bokhyllen tyder på en ungdommelig livsstil, noe som for min egen del antagelig er et resultat av min pågående 30-årskrise. Men det virkelige interresante med bokhyller er jo faktisk innholdet. Da tenker jeg både på hvilke bøker den inneholder, og ikke minst plasseringen. Vi har ikke fyllt opp bokhyllen ennå, og vi har fremdeles noen bøker liggende her og der, men vi tror at vi har fått med oss de viktigste... Det er viktig å nevne at plassering og valg av bøker er et samarbeid/kompromiss mellom husstandens to medlemmer, men det er kun undertegnede som skriver dette! (Det går nok bra, jeg pleier da å være nokså objektiv?!)

Vi begynner øverst, på selve godhyllen. Her står det vi ikke leser, men gjerne vil vise frem. Her står reisebøkene. Mine to siste utenlandsturer var med danskeferja.. Villmarksboka til Lars Monsen er også å finne på øverste hylle. Trofaste lesere vil kanskje anbefale meg å lese den..

Hvis vi hopper helt til bunnen, kommer vi til de bøkene jeg faktisk leser, men ikke er så hissig på å vise frem. Det er her tegneseriebøkene står. Foruten en bortimot komplett samling av Frode Øverli's Pondus, finner vi også en klassiker fra Eon's forunderlige univers; "Naiv.Hyper" og en utgave fra Kellermann's Rocky. Statistiske undersøkelser viser at bunnhyllen til nå har vært den mest brukte, iallefall av 50% av brukerne.

De andre hyllene er sortert etter et sinnrikt system som inneholder både forfatter, genre og størrelse på boka. Jo Nesbø er bibliotekets største forfatter med 6 bøker om Harry Hole, tett fulgt av Erlend Loe med 4 titler. Ellers går det mye i krim, og jeg er litt stolt over at vi tilsammen antagelig har lest over 90% av bøkene. Det er nok noen Lonely Planet'er som trekker litt ned, men disse skal jo heller ikke leses fra perm til perm. Jeg lurte lenge på om jeg skulle ta med noen skolebøker, de har tross alt litt artige titler som f.eks "Linear Algebra and its Applications", men kom frem til at de antagelig egner seg bedre på et "kontor" eller i en kjeller. Jeg har faktisk to skolebøker i hyllen, kun for å gi inntrykk av litt kultur og klasse. "Sult" og "En folkefiende" av henholdsvis Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Tvilsomt om noen lar seg lure...

Jeg er igrunn temmelig fornøyd med bokhyllen. Den gir et bra bilde av hvem jeg er, selv om det kanskje ikke er et riktig bilde... Ifølge Billy er jeg altså en ungdommelig, reiseglad og eventyrlysten gutt som elsker å fordype seg i en god krim. Jeg går heller ikke av veien for å lese en av de store norske, klassiske forfatterne som Hamsun og Ibsen. En sjelden gang kikker jeg kanskje litt i en tegneserie, men kun for å beholde barnet i meg...

Litterær hilsen fra Helge

Festival

Nei, jeg er ikke en ivrig festival-gjenger. Jeg har aldri vært på Quart, og jeg skal aldri på Quart. Hove er uaktuelt, Øya vet jeg ikke hvor er, og Roskilde tør jeg ikke. Men jeg har vært på Skral. To ganger. Men kun én dag av gangen, det får jo være måte på.. Det hadde nok blitt en tredje gang også, men nå har de jo lagt ned. Litt synd egentlig. Men siden festivaler er litt i tiden akkurat nå, tenkte jeg derfor å dele et festival-minne med dere...

Prolog.
Det er én ting som irriterer meg temmelig mye på festivaler. (Legg merke til at jeg nå generaliserer på et temmelig tynt grunnlag, men jeg går ut ifra at én festival er et representativt utvalg.. For det andre så er vi tilhengere av generalisering her på TjueElleve.. Tilbake til sakens kjerne...) Kasting av ølglass i folkemengden. Jeg snakker nå altså om ølglass av plast som mindre begavede mennesker(les: idioter) kaster ut i folkemenden når det er 3-4cm øl igjen. De kastes med bunnen først, slik at de flyr forholdsvis langt før de lander i bakhodet på et uskyldig offer. Nå tror sikkert dere at jeg selv er et av disse uskyldige ofrene, men nei. Denne "aktiviteten" finner vanligvis sted under den siste konserten, etter mørkets frembrudd. På den tiden er jeg drittlei hele festivalen, har vondt i bein og rygg, og sannsynligvis liker jeg ikke de som spiller. Av den grunn står jeg somregel langt bak, helt i den ene siden, nærmest utgangen.. Likevel irriterer det meg.

Minnet.
I sommer var jeg faktisk på to festivaler. Foruten Skral, var vi også på Raumarock i Åndalsnes. For de som ikke vet det, så ligger Åndalsnes i nærheten (alt er relativt..) av Molde og Ålesund. Kort fortalt: Det regnet hele kvelden, musikken var dårlig og jeg ville helst hjem. Ellers var det greit. Også her observerte jeg den samme ukulturen som på Skral. Jeg gikk heldigvis klar, ettersom jeg stod nesten i utgangen. Men så oppdaget jeg noe merkelig... Ølglassene hadde en annen hastighet og en helt annen rekkevidde enn på Skral... Kunne det skyldes kraftigere gravitasjon, eller atmosfæriske forstyrrelser siden vi var så langt nord? Var det en annen type plastglass? Nei, ved nærmere undersøkelser viste det seg at alle glassene var tomme! Teknikken med å kaste med bunnen først, hadde de lært seg, men ikke pokker om de kastet innholdet! "I kaster fan itkje dyre drikke!" (Leses med vestlandsdialekt.)

Epilog.
Nå i disse nedgangstider vil jeg oppfordre alle ølglasskastere til å gjøre som gutta i Åndalsnes! Skal du på død og liv kaste plastølglass gjennom lufta, så drikk for pokker opp øllen først!

Hilsen en fremdeles litt irritert Helge

Bestill juletreet ditt allerede i dag!

Jeg er glad for å informere om at jeg har kjøpt mitt siste juletre! Neida, jeg skal ikke slutte å ha juletre, mitt forhold til jul og høytider er en annen historie... Men jeg har startet oppdrett av juletrær! Eller heter det kanskje noe annet siden det er trær, ikke laks? Ikke vet jeg, men juletre fra egen skog skal endelig bli en realitet!

Det har vært en livslang drøm, eller ihvertfall en tanke som har slått meg en gang eller to, å dyrke egne juletrær. Det hele startet en søndags ettermiddag på landstedet(Paradis på jord, ifølge bestefar) utenfor Nes Verk. Det stod en mengde små grantrær akkurat der jeg skulle lagre vinterveden for de neste 10 årene, så istedenfor trampe dem brutalt og hjerteløst ned, bestemte jeg meg for å flytte de. Det ble gjort nøye undersøkelser av jorda der plantefeltet skulle etableres, men ph-verdi, sandinnhold og fuktighetsforhold ble nok noe nedprioritert fremfor avstand... Flere områder ble forkastet (på grunn av alt for lite jord) før det perfekte ble funnet.

To rader med de vakreste juletre!

Med stor iver gravde jeg opp, flyttet, og gravde ned igjen grantre på grantre. To snorrette rader med de deiligste grantre ble plantet. Enkelte vil kanskje hevde at en rad med ett tre ikke kan kalles en rad, men velger likevel å kalle det for det. Resultatet av alt arbeidet ble fire fine kommende juletrær fordelt på 3 og 1 i hver rad. Vi juletre-bønder vet jo at det er det jo viktig å tenke langsiktig, en skal jo tross alt ha juletre bortimot hvert år, så jeg planlegger å plante noen til neste år også.

Tett og fin i grenene. Denne blir dyr!

Så nå er tida inne for å bestille årets, eller kanskje neste års, juletre. Prisen er ikke riktig fastsatt, men jeg regner med at vi alle skal bli fornøyde!

PS: Er det noen som vet om grantrær tåler å bli flyttet?

Ho Ho Ho fra Helge.

TjueElleve er tilbake.

Grunnet streik blant journalistene i TjueElleve, har bloggen dessverre ligget død store deler av sommeren. Journalistene hevdet at de var underbetalt og jobbet for knapper og glansbilder, noe som i og for seg stemmer. Her betaler vi for kvalitet, ikke kvantitet! Men ettersom sommeren ble lang og regningene mange, var det et par av journalistene som nå har valgt å komme tilbake til oss i TjueElleve. Det oser vel kanskje ikke Pulitzer av dem, men her tar vi det vi får!

TjueElleve er tilbake.

Nye oppdagelser

Jeg har tidliger fortalt om utgravingen på Kirkemyr, og lovte dengang å melde fra om nye og spennende funn. Jeg forventet vel egentlig gull og diamanter, men endte opp med noe langt mer interessant!

Pga den heller lave hastigheten på utgravingen, er arbeidet blitt omdefinert fra gruvedrift til arkeologisk utgraving. Mathisen Mining Company har fremdeles jobben, men står nå under oppsyn fra KAS (Kirkemyr Arkeologiske Selskap).

Utgaving på Kirkemyr

Etter at KAS kom inn i bildet, er funnene blitt mange og spennende. Det som arbeiderne i Mathisen Mining Company anså som tilfeldig skrot, ser vi i KAS på med andre øyne. Alene kan funnene virke uinteressante, men kombinerer man de på rett måte, lyser fortidens historie mot deg!

Et lite utvalg av de enkelte funnene på Kirkemyr

Ved utgravinger som dette vil arkeologene arbeide med flere teorier parallellt, og forhåpentligvis vil den korrekte teorien vinne frem ettersom funnene blir fler, og mer komplette. Ettersom artefaktene på dette funnstedet er såpass mange og godt bevarte, har vi allerede nærmest konkludert med hva og hvem som har levd her. Det er hevet over enhver tvil at det er et meget avansert folkeslag som engang har trådd jorden her på Kirkemyr. De behersket glassblåserkunsten, støping av metall og hadde tilogmed kjennskap til elektronikk og radiobølger!

Rett under jordoverflaten ble det funnet 15 stk flasker av brunt glass. Flaskene er utrolig bra laget, de er nesten identiske! I enkelte av flaskene var også endel av innholdet inntakt. I følge C-14 prøver tatt fra innholdet, er flaskene fra rundt 5000B.C. Selv om tanken har slått meg mang en gang, har jeg ennå ikke turt å smake på innholdet. Det dreier seg trolig om en drikk som ble fortært under høytidelige arrangementer, for alt tyder på at dette var et svært viktig sted.

Flasker funnet like under jorda

Jernarbeidet som er vist på bilde 2 vitner om et folk med sans for detaljer. Den svært detaljerte løven beviser at Kirkemyr engang har vært tropisk. Løvene ble trolig holdt som husdyr.

Jeg har brukt lang tid på å studere sammenhengen mellom de ulike funnene. Det har jo tidligere blitt antydet at vi befinner seg på en gammel indiansk gravplass, og med dette i tankene begynte sammenhengen å gå opp for meg...

Kirkemyrs første totempåle!

Da jeg endelig fikk plassert delene på rett plass var det helt tydelig at det var det eneste rette! Om det faktisk var indianere som bodde her er noe usikkert, men at det kunne lage totempåler, det er ihvertfall sikkert som banken!

Videre utgravinger viste at Kirkemyr-folket også trolig har hatt kontakt med utenomjordiske eller folk fra fremtiden. Apperaturen på bildet under er med stor sannsynlighet en radio for å kontakte utenomjordiske eller en portal til en annen tid. Den er dessverre så rusten at ikke engang 5-56 kan redde den.

Radio eller portal-generator

Det er ingen tvil om at dette er funn som vil sette Kirkemyr og KAS på verdenskartet. Utgravingen vil fortsette utover sommeren, for å avdekke mest mulig om Kirkemyr-folket.

Arkeologisk hilsen Helge