Jeg er ingen polyglott (slå det opp hvis du lurer, det gjorde jeg..), men jeg kan da saktens noen ord og fraser på noen forskjellige språk. Engelsk er jo feks ikke helt gresk(hehe), men det skulle vel bare mangle ettersom det norske skoleverket har brukt utallige tusen kroner på å lære meg det. Jeg syns å huske at jeg hadde tysk som valgfag på ungdomsskolen ett år eller to, men det gav ikke så mye uttelling.. Det er vel TV'en som har lært meg det meste der også, ettersom det som slår meg i øyeblikket er; "Derrick, Ich habe angst!" og "Helga! Strip!" Sistnevnte er vel strengt tatt ikke tysk, men det er et så klassisk sitat fra Herr Flick i Allo, allo, at det nesten må nevnes. I tillegg har jeg plukket opp diverse setninger som kan være nødvendige i forbindelse med jobb, som feks "Hast du einem stopfen fur eine hundert milliliter messflaschen?" og den klassiske "Ich muchte gern ein beer haben!" (For alle de som ser at bøyninger, preposisjoner og generell rettskrivning ikke er på topp, så stemmer det. Men det funker.)
Går vi over på spansk, så er alle kunnskapene tillegnet i lett påvirket tilstand som seg hør og bør i syden. "Una cerveza, por favor" og "Habla inglese?" holder egentlig for ei ukes ferie. Fransk er det værre med, "Voulez-vous coucher avec moi?" er vel faktisk ikke så nyttig i dagligtalen, vil jeg tro... I dag lærte jeg også litt nederlandsk, men jeg har glemt oversettelsen. Poenget var iallefall at det kunne være uheldig å hete Tor Peder i Nederland... Oversettelser mottas med takk!
Tall er også noe en ofte lærer seg på et nytt språk, ihvertfall de tre første.. Vær vennlig å ikke bry dere for mye om stavemåten...:
Engelsk: One two three
Spansk: Uno dos tres
Tysk: Eins zwei drei
Fransk: Un deux trois
Finsk: Yksi kaksi kolmi
Italiensk: Uno due tre
Nynorsk: Ein to tre
Med andre ord så kan en fort noen ord på andre språk, ihvertfall noen tall. Og her kommer vi til sakens kjerne: Er det noen her som kan telle til tre på samisk? Det kan ihvertfall ikke jeg! Kan jeg si noe som helst på samisk? Nei! Men hvorfor kan jeg ingenting samisk? Hvorfor har jeg ikke hatt samisk på skolen? Ikke det at jeg føler et veldig stort behov for å prate samisk, jeg syns bare det er litt rart... Egentlig er det ikke rart, for Staten har alltid diskriminert samene. Helt frem til 1965 var det kun norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som til daglig brukte norsk, som kunne kjøpe jord. Eiendommene måtte også gis norske navn. Dette, samt at all undervisning i skolen skulle foregå på norsk,(opphevet i 1959) har vært med på å undertrykke det samiske folket i generasjoner. Vi er helt på høyde med Australia som karakteriserte Aboriginerne som en del av landets flora og fauna frem til 1967!
Fremdeles blir samene diskriminert og mobbet. Og historien vil dømme oss. Vi må våkne opp og påta oss ansvaret! All makt til folket! Frihet, likhet, brorskap!
På samisk:
1- Okta
2- Guokte
3- Golbma
4- Njealje
5- Vihtta
mandag 21. februar 2011
tirsdag 10. februar 2009
TjueElleve?
Den siste tiden har det kommet inn tusenvis av brev og telegrammer til redaksjonen i TjueElleve fra folk som lurer på om vi er inne i en ny streik, eller om finanskrisen har tvunget oss i kne. Heldigvis, eller kanskje dessverre er dette ikke tilfellet... Det hele har vært en løgn! Det finnes ingen redaksjon med ivrige journalister og og en feit sigar-røykende redaktør. Det er ingen deadliner som må overholdes, eller lønninger som må utbetales. Det er aldri høylydt rundt desken når det skal publiseres et nytt innlegg. Det er ingen TjueElleve...
Ok, det siste vår kanskje en ny løgn, du sitter jo å leser TjueElleve akkurat nå. Så TjueElleve eksisterer. Men det er kun meg. Ingen andre. I beste fall et par stemmer i hodet, men det er alt. Kun meg. I det siste har inspirasjonen vært høyst fraværende. Det er ikke mangel på ting å skrive om, for kravene for å bli publisert er ikke særlig høye. Jeg kunne jo skrevet at 75% av fjorårets juletreproduksjon allerede er lovet bort, og at de siste 25% av avlingen er litt vanskelig å finne igjen. Eller jeg kunne skrevet et langt innlegg om at Hells Bells har sluttet å virke... De siste dagers biltrøbbel hadde også fortjent noen linjer, men nei.
Jeg tror problemene startet etter at jeg (15 år etter første forsøk) ble ferdig med "Sofies verden". Legg merke til at det er Sofie med S, ikke Z... Boka er ment som en lærebok i filosofi, men jeg kan likevel ikke skille mellom Sokrates, Descartes og Hume. (Men når jeg tenker etter, er det ikke så galt bare å huske navnene! ) Ulempen med å lese om filosofi, er at ting blir satt i perspektiv. Plutselig var ikke blogging så meningsfylt likevel. Det var ikke bevisst, men sakte men sikkert sluttet jeg å tenke på neste innlegg. Så ble det full stopp.
Det har gått to og en halv måned siden siste innlegg. Jeg hadde problemer med å huske innloggingen. Kanskje går det tre måneder til neste, eller kanskje bare tre uker eller tre dager. Effekten av Sofies verden begynner å gi slipp. Jeg begynner å få igjen følelsen av jeg gjør noe meningsfylt. En eller annen sa en gang at "Alt er relativt". Det har vært diskutert tidligere her på TjueElleve. I dette tilfellet vil det si at det å skrive blogg er mer meningsfyllt enn å gjøre noe annet. I dag var "noe annet" å se Frustrerte Fruer. Relativt sett har jeg gjort det rette...
Relativ hilsen Helge
Ok, det siste vår kanskje en ny løgn, du sitter jo å leser TjueElleve akkurat nå. Så TjueElleve eksisterer. Men det er kun meg. Ingen andre. I beste fall et par stemmer i hodet, men det er alt. Kun meg. I det siste har inspirasjonen vært høyst fraværende. Det er ikke mangel på ting å skrive om, for kravene for å bli publisert er ikke særlig høye. Jeg kunne jo skrevet at 75% av fjorårets juletreproduksjon allerede er lovet bort, og at de siste 25% av avlingen er litt vanskelig å finne igjen. Eller jeg kunne skrevet et langt innlegg om at Hells Bells har sluttet å virke... De siste dagers biltrøbbel hadde også fortjent noen linjer, men nei.
Jeg tror problemene startet etter at jeg (15 år etter første forsøk) ble ferdig med "Sofies verden". Legg merke til at det er Sofie med S, ikke Z... Boka er ment som en lærebok i filosofi, men jeg kan likevel ikke skille mellom Sokrates, Descartes og Hume. (Men når jeg tenker etter, er det ikke så galt bare å huske navnene! ) Ulempen med å lese om filosofi, er at ting blir satt i perspektiv. Plutselig var ikke blogging så meningsfylt likevel. Det var ikke bevisst, men sakte men sikkert sluttet jeg å tenke på neste innlegg. Så ble det full stopp.
Det har gått to og en halv måned siden siste innlegg. Jeg hadde problemer med å huske innloggingen. Kanskje går det tre måneder til neste, eller kanskje bare tre uker eller tre dager. Effekten av Sofies verden begynner å gi slipp. Jeg begynner å få igjen følelsen av jeg gjør noe meningsfylt. En eller annen sa en gang at "Alt er relativt". Det har vært diskutert tidligere her på TjueElleve. I dette tilfellet vil det si at det å skrive blogg er mer meningsfyllt enn å gjøre noe annet. I dag var "noe annet" å se Frustrerte Fruer. Relativt sett har jeg gjort det rette...
Relativ hilsen Helge
tirsdag 25. november 2008
Lille Oslo
Jeg har vært i storbyen. Og da tenker jeg ikke på Kristiansand. Jeg har vært i Oslo. Selveste hovedstaden, storbyen med stor B! (eller blir det stor s?) Uansett, jeg har vært i Norges største by i to dager.
Som mange vet, så trives jeg best innenfor 5mils grensa. Da kommer en til Kristiansand, Grimstad og Arendal. Lenger bør det ikke være nødvendig å reise. Men av og til er en nødt. Denne gangen var det jobb. Jeg har vært i Oslo før, men prøver å begrense antallet besøk så godt som mulig. Det vil si at jeg ikke er videre kjent i den byen, hverken med bil eller bein. Heldigvis hadde jeg med Pia. Pia er fra Oslo, og hun kan de fleste veiene. Hvis noen skulle lure, så er Pia ei Oslo-bærte som sitter inni gps'en og prater til meg i bilen. Pia er snill.
Turen inn gikk overraskende greit, Pia førte meg rett til hotellet. Dagen etter var målet å besøke Jens nede i byen. Jeg tok Pia ut av bilen og spurte hvor Jens var. Han er 5,6km herfra, svarte Pia. Det er jo ikke lange stubben å gå, men ettersom jeg var blitt utstyrt med Flexikort hjemmenfra, bestemte jeg meg for å prøve meg på Storbyens transportmuligheter. Jeg har kjørt trikk alene en gang før. Det var i 1998 eller 1999, og Andreas skrev forklaring til meg. Dette var noe helt annet. Pia er heller ikke noe særlig vant med kollektivtransport, så jeg var overlatt til meg selv.
Ifølge ryktene så var det en T-bane-stasjon under hotellet. Det er godt mulig den ligger under hotellet, men trappa ned var ihvertfall på utsiden. Jeg tok rulletrappen ned til en perrong. (Eller heter det egentlig det når det er under bakken?) Vanligvis er det andre i husstanden som tar seg av stempling av billetter og valg av tog, men det var jo ikke et alternativ her. Men "When in Rome...", tenkte jeg. Det er jo bare å se hva de andre gjør. Og joda, der var det en liten boks som de andre puttet billettene sine inn i, så da gjorde jeg også det. Så oppdager jeg plutselig at det står en gjeng med folk på andre siden av sporet også... Hvordan kom de seg dit, tenkte jeg... Det viser seg altså at slike tog går i begge retninger! Og hvilken vei skulle jeg? Da kom det heldigvis et tog som de andre gikk på, så da gjorde jeg også det.
Iblant skal man jo ha litt flaks, og etter en stund ropte de opp stasjonsnavn som jeg hadde hørt før. Jeg gikk da ut fra at jeg nærmet meg sentrum. Da alle de andre gikk av, gjorde jeg det samme, jeg var jo litt redd for å sitte på for langt, i tilfellet vi kjørte tilbake igjen. Jeg skulle som sagt besøke Jens, så jeg regnet med at han var på jobb. Han jobber på Arakataka, en restaurant i byen. Jeg har vært der en gang før, for noen år siden. Jeg syns å huske at det ikke var så langt. Problemet var bare at jeg ikke kunne huske hva det ikke var så langt fra. Med det som utgangspunkt er den ene retningen like bra som den andre. Jeg tok i bruk gamle speiderteknikker og valgte ei gate som hellet nedover. Jeg regnet med at jeg da ville komme til sjøen. Gleden var derfor stor da jeg plutselig så selveste Karl Johan! Jeg gikk litt videre, og kom til Teaterkafeen. Da fant jeg ut at det var på tide å spørre Pia. Litt nervøs for å dra fram et forholdsvis stort lysende display midt i Oslo, men jeg trosset farene. Pia sa at jeg var helt på vidvanke... Jeg tok en rask peiling på Arakataka, og gikk tilbake opp langs Karl Johan. Pia lå i lomma, ville ikke ha ho oppe hele tiden, folk kunne jo tro jeg var turist! Iblant tok jeg ho opp, for å se hvordan retningen var. Jeg er overaskende dårlig til å gå rett. Jeg har tidligere trodd at Karl Johan var ei helt rett gate. Denne kvelden fant jeg Karl Johan både her og der. Jeg fant til slutt ut at Karl Johan faktisk ikke var så rett som jeg hadde trodd, men at den slynget seg rundt i store deler av byen. Denne teorien avlivet Jens da jeg omsider kom frem.
Arakataka er en liten restaurant et eller annet sted i Oslo sentrum. (Mariboesgate 7). Jens er kjøkkensjef, og er stort sett alltid på jobb. Det var han også denne kvelden. Sladder fra bygd og by ble utvekslet, og en fiskerett ble bestillt. Ettersom Jens ikke har store ferdigheter som kelner, ble dette byttet ut med en treretters! Nå er det ikke så ofte jeg spiser ute, men det har jo blitt noen ganger likevel. Jeg har aldri fått servert bedre mat enn dette. Hovedretten var trolig det beste jeg har smakt! Jeg har spist mye dyrere mat, men aldri bedre mat. Så et besøk på Arakataka kan anbefales, bare ikke spør meg om veien.
Utpå kvelden gikk turen hjem til Nydalen igjen, også denne gangen med T-bane. Nå var jeg jo blitt såpass dreven at jeg bare kikket på noen artige kart som hang på veggen, og fant fort riktig side av sporet, samt riktig tog. Det rare var at ikke det var sånne små bokser til å stikke fleksikortet inn i... Det var det heller ikke på toget.. Jeg ble litt stresset hver gang det kom noen i sort inn på toget, så jo for meg at kontrolløren ville kaste meg av i fart siden jeg ikke hadde stemplet. Men jeg kom meg ukontrollert frem til Nydalen, og her står det jo stemplingsbokser. Så jeg stemplet da jeg gikk av. Man behøver jo ikke bli kriminell bare fordi man er i storbyen...
Hilsen Helge, trygt tilbake i Lillesand.
Som mange vet, så trives jeg best innenfor 5mils grensa. Da kommer en til Kristiansand, Grimstad og Arendal. Lenger bør det ikke være nødvendig å reise. Men av og til er en nødt. Denne gangen var det jobb. Jeg har vært i Oslo før, men prøver å begrense antallet besøk så godt som mulig. Det vil si at jeg ikke er videre kjent i den byen, hverken med bil eller bein. Heldigvis hadde jeg med Pia. Pia er fra Oslo, og hun kan de fleste veiene. Hvis noen skulle lure, så er Pia ei Oslo-bærte som sitter inni gps'en og prater til meg i bilen. Pia er snill.
Turen inn gikk overraskende greit, Pia førte meg rett til hotellet. Dagen etter var målet å besøke Jens nede i byen. Jeg tok Pia ut av bilen og spurte hvor Jens var. Han er 5,6km herfra, svarte Pia. Det er jo ikke lange stubben å gå, men ettersom jeg var blitt utstyrt med Flexikort hjemmenfra, bestemte jeg meg for å prøve meg på Storbyens transportmuligheter. Jeg har kjørt trikk alene en gang før. Det var i 1998 eller 1999, og Andreas skrev forklaring til meg. Dette var noe helt annet. Pia er heller ikke noe særlig vant med kollektivtransport, så jeg var overlatt til meg selv.
Ifølge ryktene så var det en T-bane-stasjon under hotellet. Det er godt mulig den ligger under hotellet, men trappa ned var ihvertfall på utsiden. Jeg tok rulletrappen ned til en perrong. (Eller heter det egentlig det når det er under bakken?) Vanligvis er det andre i husstanden som tar seg av stempling av billetter og valg av tog, men det var jo ikke et alternativ her. Men "When in Rome...", tenkte jeg. Det er jo bare å se hva de andre gjør. Og joda, der var det en liten boks som de andre puttet billettene sine inn i, så da gjorde jeg også det. Så oppdager jeg plutselig at det står en gjeng med folk på andre siden av sporet også... Hvordan kom de seg dit, tenkte jeg... Det viser seg altså at slike tog går i begge retninger! Og hvilken vei skulle jeg? Da kom det heldigvis et tog som de andre gikk på, så da gjorde jeg også det.
Iblant skal man jo ha litt flaks, og etter en stund ropte de opp stasjonsnavn som jeg hadde hørt før. Jeg gikk da ut fra at jeg nærmet meg sentrum. Da alle de andre gikk av, gjorde jeg det samme, jeg var jo litt redd for å sitte på for langt, i tilfellet vi kjørte tilbake igjen. Jeg skulle som sagt besøke Jens, så jeg regnet med at han var på jobb. Han jobber på Arakataka, en restaurant i byen. Jeg har vært der en gang før, for noen år siden. Jeg syns å huske at det ikke var så langt. Problemet var bare at jeg ikke kunne huske hva det ikke var så langt fra. Med det som utgangspunkt er den ene retningen like bra som den andre. Jeg tok i bruk gamle speiderteknikker og valgte ei gate som hellet nedover. Jeg regnet med at jeg da ville komme til sjøen. Gleden var derfor stor da jeg plutselig så selveste Karl Johan! Jeg gikk litt videre, og kom til Teaterkafeen. Da fant jeg ut at det var på tide å spørre Pia. Litt nervøs for å dra fram et forholdsvis stort lysende display midt i Oslo, men jeg trosset farene. Pia sa at jeg var helt på vidvanke... Jeg tok en rask peiling på Arakataka, og gikk tilbake opp langs Karl Johan. Pia lå i lomma, ville ikke ha ho oppe hele tiden, folk kunne jo tro jeg var turist! Iblant tok jeg ho opp, for å se hvordan retningen var. Jeg er overaskende dårlig til å gå rett. Jeg har tidligere trodd at Karl Johan var ei helt rett gate. Denne kvelden fant jeg Karl Johan både her og der. Jeg fant til slutt ut at Karl Johan faktisk ikke var så rett som jeg hadde trodd, men at den slynget seg rundt i store deler av byen. Denne teorien avlivet Jens da jeg omsider kom frem.
Arakataka er en liten restaurant et eller annet sted i Oslo sentrum. (Mariboesgate 7). Jens er kjøkkensjef, og er stort sett alltid på jobb. Det var han også denne kvelden. Sladder fra bygd og by ble utvekslet, og en fiskerett ble bestillt. Ettersom Jens ikke har store ferdigheter som kelner, ble dette byttet ut med en treretters! Nå er det ikke så ofte jeg spiser ute, men det har jo blitt noen ganger likevel. Jeg har aldri fått servert bedre mat enn dette. Hovedretten var trolig det beste jeg har smakt! Jeg har spist mye dyrere mat, men aldri bedre mat. Så et besøk på Arakataka kan anbefales, bare ikke spør meg om veien.
Utpå kvelden gikk turen hjem til Nydalen igjen, også denne gangen med T-bane. Nå var jeg jo blitt såpass dreven at jeg bare kikket på noen artige kart som hang på veggen, og fant fort riktig side av sporet, samt riktig tog. Det rare var at ikke det var sånne små bokser til å stikke fleksikortet inn i... Det var det heller ikke på toget.. Jeg ble litt stresset hver gang det kom noen i sort inn på toget, så jo for meg at kontrolløren ville kaste meg av i fart siden jeg ikke hadde stemplet. Men jeg kom meg ukontrollert frem til Nydalen, og her står det jo stemplingsbokser. Så jeg stemplet da jeg gikk av. Man behøver jo ikke bli kriminell bare fordi man er i storbyen...
Hilsen Helge, trygt tilbake i Lillesand.
mandag 17. november 2008
Ringeklokker (Hells bells)
Her om dagen gikk vi til innkjøp av ringeklokke. Vi fant en riktig sneisen liten trådløs sak på Clas Ohlson til 199 kroner. Billig, tenkte jeg. Men det var da det hele begynte... Kun timer etter at den ble monter ved hjelp av en stødig hånd, drill og et minimum med banneord, ringte noen på. Glad og fornøyd over at investeringen ble tatt i bruk så raskt, ble døren åpnet med et smil. Men hva skuer mine lyseblå?(ok, grå/grønne med en anelse blått i, men det er ikke poenget..) Joda, der står det en tass og skal ha penger til skolemusikken/polentur/idrettslaget/bøtteballetten eller ett eller annet veldedig formål. Og vi kjøper. Utpå ettermiddagen kommer unge nummer to og skal ha noe. Dagen etter kommer nummer tre. På under et døgn har ringeklokken, eller Hells Bells som jeg kaller den, blitt nesten dobbelt så dyr! Hvor skal dette ende! Hvis det fortsetter i samme tempo vil det koste oss 58400 kroner i året! Det burde stå en advarsel på slike produkter...
Så begynner en å tenke... Det er lite trolig at disse ungene begynte å renne ned døra mi akkurat den dagen Hells Bells ble montert.. I og med at trykknappen til den gamle (ikke fungerende) ringeklokka har stått der hele tiden, har sikkert alle ungene i nabolaget som er medlem av skolemusikken/skolen/idrettslaget/bøtteballetten vært på døra både titt og stadig... Strevd seg opp den mørke bakken til huset vårt mens de har sett oss sitte i sofaen, se tv og spise snop... Trykket på dørklokka til tommelen ble sår, uten at noen åpner... Egentlig litt rart at ikke veggene er dekket med egg og bilhjula spjæra.. Men det forklarer vel kanskje hvorfor postkassa har fått litt juling fra tid til annen..?
Hilsen Helge, snart tom for ringeklokkebatterier.
Så begynner en å tenke... Det er lite trolig at disse ungene begynte å renne ned døra mi akkurat den dagen Hells Bells ble montert.. I og med at trykknappen til den gamle (ikke fungerende) ringeklokka har stått der hele tiden, har sikkert alle ungene i nabolaget som er medlem av skolemusikken/skolen/idrettslaget/bøtteballetten vært på døra både titt og stadig... Strevd seg opp den mørke bakken til huset vårt mens de har sett oss sitte i sofaen, se tv og spise snop... Trykket på dørklokka til tommelen ble sår, uten at noen åpner... Egentlig litt rart at ikke veggene er dekket med egg og bilhjula spjæra.. Men det forklarer vel kanskje hvorfor postkassa har fått litt juling fra tid til annen..?
Hilsen Helge, snart tom for ringeklokkebatterier.
fredag 7. november 2008
Bokhyllen Billy
Vi har gått til innkjøp av bokhylle. Enkelte vil kanskje hevde at en bokhylle bare er et møbel i likhet med bord, sofa eller kommode. Men det er det ikke. En bokhylle forteller noe om hvem du er, eller kanskje mer korrekt, hvem du vil at andre skal tro du er. Jeg har derfor foretatt en liten studie av familien Andersen/Mathisens nyinnkjøpte bokhylle.
Selve bokhyllen stammer fra Ikea og er av typen hvit Billy. Den er billig, enkel og funksjonell. God plass til forholdsvis mange bøker. Bokhyllen tyder på en ungdommelig livsstil, noe som for min egen del antagelig er et resultat av min pågående 30-årskrise. Men det virkelige interresante med bokhyller er jo faktisk innholdet. Da tenker jeg både på hvilke bøker den inneholder, og ikke minst plasseringen. Vi har ikke fyllt opp bokhyllen ennå, og vi har fremdeles noen bøker liggende her og der, men vi tror at vi har fått med oss de viktigste... Det er viktig å nevne at plassering og valg av bøker er et samarbeid/kompromiss mellom husstandens to medlemmer, men det er kun undertegnede som skriver dette! (Det går nok bra, jeg pleier da å være nokså objektiv?!)
Vi begynner øverst, på selve godhyllen. Her står det vi ikke leser, men gjerne vil vise frem. Her står reisebøkene. Mine to siste utenlandsturer var med danskeferja.. Villmarksboka til Lars Monsen er også å finne på øverste hylle. Trofaste lesere vil kanskje anbefale meg å lese den..
Hvis vi hopper helt til bunnen, kommer vi til de bøkene jeg faktisk leser, men ikke er så hissig på å vise frem. Det er her tegneseriebøkene står. Foruten en bortimot komplett samling av Frode Øverli's Pondus, finner vi også en klassiker fra Eon's forunderlige univers; "Naiv.Hyper" og en utgave fra Kellermann's Rocky. Statistiske undersøkelser viser at bunnhyllen til nå har vært den mest brukte, iallefall av 50% av brukerne.
De andre hyllene er sortert etter et sinnrikt system som inneholder både forfatter, genre og størrelse på boka. Jo Nesbø er bibliotekets største forfatter med 6 bøker om Harry Hole, tett fulgt av Erlend Loe med 4 titler. Ellers går det mye i krim, og jeg er litt stolt over at vi tilsammen antagelig har lest over 90% av bøkene. Det er nok noen Lonely Planet'er som trekker litt ned, men disse skal jo heller ikke leses fra perm til perm. Jeg lurte lenge på om jeg skulle ta med noen skolebøker, de har tross alt litt artige titler som f.eks "Linear Algebra and its Applications", men kom frem til at de antagelig egner seg bedre på et "kontor" eller i en kjeller. Jeg har faktisk to skolebøker i hyllen, kun for å gi inntrykk av litt kultur og klasse. "Sult" og "En folkefiende" av henholdsvis Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Tvilsomt om noen lar seg lure...
Jeg er igrunn temmelig fornøyd med bokhyllen. Den gir et bra bilde av hvem jeg er, selv om det kanskje ikke er et riktig bilde... Ifølge Billy er jeg altså en ungdommelig, reiseglad og eventyrlysten gutt som elsker å fordype seg i en god krim. Jeg går heller ikke av veien for å lese en av de store norske, klassiske forfatterne som Hamsun og Ibsen. En sjelden gang kikker jeg kanskje litt i en tegneserie, men kun for å beholde barnet i meg...
Litterær hilsen fra Helge
Selve bokhyllen stammer fra Ikea og er av typen hvit Billy. Den er billig, enkel og funksjonell. God plass til forholdsvis mange bøker. Bokhyllen tyder på en ungdommelig livsstil, noe som for min egen del antagelig er et resultat av min pågående 30-årskrise. Men det virkelige interresante med bokhyller er jo faktisk innholdet. Da tenker jeg både på hvilke bøker den inneholder, og ikke minst plasseringen. Vi har ikke fyllt opp bokhyllen ennå, og vi har fremdeles noen bøker liggende her og der, men vi tror at vi har fått med oss de viktigste... Det er viktig å nevne at plassering og valg av bøker er et samarbeid/kompromiss mellom husstandens to medlemmer, men det er kun undertegnede som skriver dette! (Det går nok bra, jeg pleier da å være nokså objektiv?!)
Vi begynner øverst, på selve godhyllen. Her står det vi ikke leser, men gjerne vil vise frem. Her står reisebøkene. Mine to siste utenlandsturer var med danskeferja.. Villmarksboka til Lars Monsen er også å finne på øverste hylle. Trofaste lesere vil kanskje anbefale meg å lese den..
Hvis vi hopper helt til bunnen, kommer vi til de bøkene jeg faktisk leser, men ikke er så hissig på å vise frem. Det er her tegneseriebøkene står. Foruten en bortimot komplett samling av Frode Øverli's Pondus, finner vi også en klassiker fra Eon's forunderlige univers; "Naiv.Hyper" og en utgave fra Kellermann's Rocky. Statistiske undersøkelser viser at bunnhyllen til nå har vært den mest brukte, iallefall av 50% av brukerne.
De andre hyllene er sortert etter et sinnrikt system som inneholder både forfatter, genre og størrelse på boka. Jo Nesbø er bibliotekets største forfatter med 6 bøker om Harry Hole, tett fulgt av Erlend Loe med 4 titler. Ellers går det mye i krim, og jeg er litt stolt over at vi tilsammen antagelig har lest over 90% av bøkene. Det er nok noen Lonely Planet'er som trekker litt ned, men disse skal jo heller ikke leses fra perm til perm. Jeg lurte lenge på om jeg skulle ta med noen skolebøker, de har tross alt litt artige titler som f.eks "Linear Algebra and its Applications", men kom frem til at de antagelig egner seg bedre på et "kontor" eller i en kjeller. Jeg har faktisk to skolebøker i hyllen, kun for å gi inntrykk av litt kultur og klasse. "Sult" og "En folkefiende" av henholdsvis Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Tvilsomt om noen lar seg lure...
Jeg er igrunn temmelig fornøyd med bokhyllen. Den gir et bra bilde av hvem jeg er, selv om det kanskje ikke er et riktig bilde... Ifølge Billy er jeg altså en ungdommelig, reiseglad og eventyrlysten gutt som elsker å fordype seg i en god krim. Jeg går heller ikke av veien for å lese en av de store norske, klassiske forfatterne som Hamsun og Ibsen. En sjelden gang kikker jeg kanskje litt i en tegneserie, men kun for å beholde barnet i meg...
Litterær hilsen fra Helge
tirsdag 7. oktober 2008
Festival
Nei, jeg er ikke en ivrig festival-gjenger. Jeg har aldri vært på Quart, og jeg skal aldri på Quart. Hove er uaktuelt, Øya vet jeg ikke hvor er, og Roskilde tør jeg ikke. Men jeg har vært på Skral. To ganger. Men kun én dag av gangen, det får jo være måte på.. Det hadde nok blitt en tredje gang også, men nå har de jo lagt ned. Litt synd egentlig. Men siden festivaler er litt i tiden akkurat nå, tenkte jeg derfor å dele et festival-minne med dere...
Prolog.
Det er én ting som irriterer meg temmelig mye på festivaler. (Legg merke til at jeg nå generaliserer på et temmelig tynt grunnlag, men jeg går ut ifra at én festival er et representativt utvalg.. For det andre så er vi tilhengere av generalisering her på TjueElleve.. Tilbake til sakens kjerne...) Kasting av ølglass i folkemengden. Jeg snakker nå altså om ølglass av plast som mindre begavede mennesker(les: idioter) kaster ut i folkemenden når det er 3-4cm øl igjen. De kastes med bunnen først, slik at de flyr forholdsvis langt før de lander i bakhodet på et uskyldig offer. Nå tror sikkert dere at jeg selv er et av disse uskyldige ofrene, men nei. Denne "aktiviteten" finner vanligvis sted under den siste konserten, etter mørkets frembrudd. På den tiden er jeg drittlei hele festivalen, har vondt i bein og rygg, og sannsynligvis liker jeg ikke de som spiller. Av den grunn står jeg somregel langt bak, helt i den ene siden, nærmest utgangen.. Likevel irriterer det meg.
Minnet.
I sommer var jeg faktisk på to festivaler. Foruten Skral, var vi også på Raumarock i Åndalsnes. For de som ikke vet det, så ligger Åndalsnes i nærheten (alt er relativt..) av Molde og Ålesund. Kort fortalt: Det regnet hele kvelden, musikken var dårlig og jeg ville helst hjem. Ellers var det greit. Også her observerte jeg den samme ukulturen som på Skral. Jeg gikk heldigvis klar, ettersom jeg stod nesten i utgangen. Men så oppdaget jeg noe merkelig... Ølglassene hadde en annen hastighet og en helt annen rekkevidde enn på Skral... Kunne det skyldes kraftigere gravitasjon, eller atmosfæriske forstyrrelser siden vi var så langt nord? Var det en annen type plastglass? Nei, ved nærmere undersøkelser viste det seg at alle glassene var tomme! Teknikken med å kaste med bunnen først, hadde de lært seg, men ikke pokker om de kastet innholdet! "I kaster fan itkje dyre drikke!" (Leses med vestlandsdialekt.)
Epilog.
Nå i disse nedgangstider vil jeg oppfordre alle ølglasskastere til å gjøre som gutta i Åndalsnes! Skal du på død og liv kaste plastølglass gjennom lufta, så drikk for pokker opp øllen først!
Hilsen en fremdeles litt irritert Helge
Prolog.
Det er én ting som irriterer meg temmelig mye på festivaler. (Legg merke til at jeg nå generaliserer på et temmelig tynt grunnlag, men jeg går ut ifra at én festival er et representativt utvalg.. For det andre så er vi tilhengere av generalisering her på TjueElleve.. Tilbake til sakens kjerne...) Kasting av ølglass i folkemengden. Jeg snakker nå altså om ølglass av plast som mindre begavede mennesker(les: idioter) kaster ut i folkemenden når det er 3-4cm øl igjen. De kastes med bunnen først, slik at de flyr forholdsvis langt før de lander i bakhodet på et uskyldig offer. Nå tror sikkert dere at jeg selv er et av disse uskyldige ofrene, men nei. Denne "aktiviteten" finner vanligvis sted under den siste konserten, etter mørkets frembrudd. På den tiden er jeg drittlei hele festivalen, har vondt i bein og rygg, og sannsynligvis liker jeg ikke de som spiller. Av den grunn står jeg somregel langt bak, helt i den ene siden, nærmest utgangen.. Likevel irriterer det meg.
Minnet.
I sommer var jeg faktisk på to festivaler. Foruten Skral, var vi også på Raumarock i Åndalsnes. For de som ikke vet det, så ligger Åndalsnes i nærheten (alt er relativt..) av Molde og Ålesund. Kort fortalt: Det regnet hele kvelden, musikken var dårlig og jeg ville helst hjem. Ellers var det greit. Også her observerte jeg den samme ukulturen som på Skral. Jeg gikk heldigvis klar, ettersom jeg stod nesten i utgangen. Men så oppdaget jeg noe merkelig... Ølglassene hadde en annen hastighet og en helt annen rekkevidde enn på Skral... Kunne det skyldes kraftigere gravitasjon, eller atmosfæriske forstyrrelser siden vi var så langt nord? Var det en annen type plastglass? Nei, ved nærmere undersøkelser viste det seg at alle glassene var tomme! Teknikken med å kaste med bunnen først, hadde de lært seg, men ikke pokker om de kastet innholdet! "I kaster fan itkje dyre drikke!" (Leses med vestlandsdialekt.)
Epilog.
Nå i disse nedgangstider vil jeg oppfordre alle ølglasskastere til å gjøre som gutta i Åndalsnes! Skal du på død og liv kaste plastølglass gjennom lufta, så drikk for pokker opp øllen først!
Hilsen en fremdeles litt irritert Helge
fredag 3. oktober 2008
Bestill juletreet ditt allerede i dag!
Jeg er glad for å informere om at jeg har kjøpt mitt siste juletre! Neida, jeg skal ikke slutte å ha juletre, mitt forhold til jul og høytider er en annen historie... Men jeg har startet oppdrett av juletrær! Eller heter det kanskje noe annet siden det er trær, ikke laks? Ikke vet jeg, men juletre fra egen skog skal endelig bli en realitet!
Det har vært en livslang drøm, eller ihvertfall en tanke som har slått meg en gang eller to, å dyrke egne juletrær. Det hele startet en søndags ettermiddag på landstedet(Paradis på jord, ifølge bestefar) utenfor Nes Verk. Det stod en mengde små grantrær akkurat der jeg skulle lagre vinterveden for de neste 10 årene, så istedenfor trampe dem brutalt og hjerteløst ned, bestemte jeg meg for å flytte de. Det ble gjort nøye undersøkelser av jorda der plantefeltet skulle etableres, men ph-verdi, sandinnhold og fuktighetsforhold ble nok noe nedprioritert fremfor avstand... Flere områder ble forkastet (på grunn av alt for lite jord) før det perfekte ble funnet.
To rader med de vakreste juletre!
Med stor iver gravde jeg opp, flyttet, og gravde ned igjen grantre på grantre. To snorrette rader med de deiligste grantre ble plantet. Enkelte vil kanskje hevde at en rad med ett tre ikke kan kalles en rad, men velger likevel å kalle det for det. Resultatet av alt arbeidet ble fire fine kommende juletrær fordelt på 3 og 1 i hver rad. Vi juletre-bønder vet jo at det er det jo viktig å tenke langsiktig, en skal jo tross alt ha juletre bortimot hvert år, så jeg planlegger å plante noen til neste år også.
Tett og fin i grenene. Denne blir dyr!
Så nå er tida inne for å bestille årets, eller kanskje neste års, juletre. Prisen er ikke riktig fastsatt, men jeg regner med at vi alle skal bli fornøyde!
PS: Er det noen som vet om grantrær tåler å bli flyttet?
Ho Ho Ho fra Helge.
Det har vært en livslang drøm, eller ihvertfall en tanke som har slått meg en gang eller to, å dyrke egne juletrær. Det hele startet en søndags ettermiddag på landstedet(Paradis på jord, ifølge bestefar) utenfor Nes Verk. Det stod en mengde små grantrær akkurat der jeg skulle lagre vinterveden for de neste 10 årene, så istedenfor trampe dem brutalt og hjerteløst ned, bestemte jeg meg for å flytte de. Det ble gjort nøye undersøkelser av jorda der plantefeltet skulle etableres, men ph-verdi, sandinnhold og fuktighetsforhold ble nok noe nedprioritert fremfor avstand... Flere områder ble forkastet (på grunn av alt for lite jord) før det perfekte ble funnet.
To rader med de vakreste juletre!Med stor iver gravde jeg opp, flyttet, og gravde ned igjen grantre på grantre. To snorrette rader med de deiligste grantre ble plantet. Enkelte vil kanskje hevde at en rad med ett tre ikke kan kalles en rad, men velger likevel å kalle det for det. Resultatet av alt arbeidet ble fire fine kommende juletrær fordelt på 3 og 1 i hver rad. Vi juletre-bønder vet jo at det er det jo viktig å tenke langsiktig, en skal jo tross alt ha juletre bortimot hvert år, så jeg planlegger å plante noen til neste år også.
Tett og fin i grenene. Denne blir dyr!Så nå er tida inne for å bestille årets, eller kanskje neste års, juletre. Prisen er ikke riktig fastsatt, men jeg regner med at vi alle skal bli fornøyde!
PS: Er det noen som vet om grantrær tåler å bli flyttet?
Ho Ho Ho fra Helge.
tirsdag 2. september 2008
TjueElleve er tilbake.
Grunnet streik blant journalistene i TjueElleve, har bloggen dessverre ligget død store deler av sommeren. Journalistene hevdet at de var underbetalt og jobbet for knapper og glansbilder, noe som i og for seg stemmer. Her betaler vi for kvalitet, ikke kvantitet! Men ettersom sommeren ble lang og regningene mange, var det et par av journalistene som nå har valgt å komme tilbake til oss i TjueElleve. Det oser vel kanskje ikke Pulitzer av dem, men her tar vi det vi får!
TjueElleve er tilbake.
TjueElleve er tilbake.
torsdag 19. juni 2008
Nye oppdagelser
Jeg har tidliger fortalt om utgravingen på Kirkemyr, og lovte dengang å melde fra om nye og spennende funn. Jeg forventet vel egentlig gull og diamanter, men endte opp med noe langt mer interessant!
Pga den heller lave hastigheten på utgravingen, er arbeidet blitt omdefinert fra gruvedrift til arkeologisk utgraving. Mathisen Mining Company har fremdeles jobben, men står nå under oppsyn fra KAS (Kirkemyr Arkeologiske Selskap).
Utgaving på Kirkemyr
Pga den heller lave hastigheten på utgravingen, er arbeidet blitt omdefinert fra gruvedrift til arkeologisk utgraving. Mathisen Mining Company har fremdeles jobben, men står nå under oppsyn fra KAS (Kirkemyr Arkeologiske Selskap).
Utgaving på KirkemyrEtter at KAS kom inn i bildet, er funnene blitt mange og spennende. Det som arbeiderne i Mathisen Mining Company anså som tilfeldig skrot, ser vi i KAS på med andre øyne. Alene kan funnene virke uinteressante, men kombinerer man de på rett måte, lyser fortidens historie mot deg!
Et lite utvalg av de enkelte funnene på Kirkemyr
Ved utgravinger som dette vil arkeologene arbeide med flere teorier parallellt, og forhåpentligvis vil den korrekte teorien vinne frem ettersom funnene blir fler, og mer komplette. Ettersom artefaktene på dette funnstedet er såpass mange og godt bevarte, har vi allerede nærmest konkludert med hva og hvem som har levd her. Det er hevet over enhver tvil at det er et meget avansert folkeslag som engang har trådd jorden her på Kirkemyr. De behersket glassblåserkunsten, støping av metall og hadde tilogmed kjennskap til elektronikk og radiobølger!
Rett under jordoverflaten ble det funnet 15 stk flasker av brunt glass. Flaskene er utrolig bra laget, de er nesten identiske! I enkelte av flaskene var også endel av innholdet inntakt. I følge C-14 prøver tatt fra innholdet, er flaskene fra rundt 5000B.C. Selv om tanken har slått meg mang en gang, har jeg ennå ikke turt å smake på innholdet. Det dreier seg trolig om en drikk som ble fortært under høytidelige arrangementer, for alt tyder på at dette var et svært viktig sted.
Flasker funnet like under jorda
Jernarbeidet som er vist på bilde 2 vitner om et folk med sans for detaljer. Den svært detaljerte løven beviser at Kirkemyr engang har vært tropisk. Løvene ble trolig holdt som husdyr.
Jeg har brukt lang tid på å studere sammenhengen mellom de ulike funnene. Det har jo tidligere blitt antydet at vi befinner seg på en gammel indiansk gravplass, og med dette i tankene begynte sammenhengen å gå opp for meg...
Kirkemyrs første totempåle!
Da jeg endelig fikk plassert delene på rett plass var det helt tydelig at det var det eneste rette! Om det faktisk var indianere som bodde her er noe usikkert, men at det kunne lage totempåler, det er ihvertfall sikkert som banken!
Videre utgravinger viste at Kirkemyr-folket også trolig har hatt kontakt med utenomjordiske eller folk fra fremtiden. Apperaturen på bildet under er med stor sannsynlighet en radio for å kontakte utenomjordiske eller en portal til en annen tid. Den er dessverre så rusten at ikke engang 5-56 kan redde den.
Radio eller portal-generator
Et lite utvalg av de enkelte funnene på KirkemyrVed utgravinger som dette vil arkeologene arbeide med flere teorier parallellt, og forhåpentligvis vil den korrekte teorien vinne frem ettersom funnene blir fler, og mer komplette. Ettersom artefaktene på dette funnstedet er såpass mange og godt bevarte, har vi allerede nærmest konkludert med hva og hvem som har levd her. Det er hevet over enhver tvil at det er et meget avansert folkeslag som engang har trådd jorden her på Kirkemyr. De behersket glassblåserkunsten, støping av metall og hadde tilogmed kjennskap til elektronikk og radiobølger!
Rett under jordoverflaten ble det funnet 15 stk flasker av brunt glass. Flaskene er utrolig bra laget, de er nesten identiske! I enkelte av flaskene var også endel av innholdet inntakt. I følge C-14 prøver tatt fra innholdet, er flaskene fra rundt 5000B.C. Selv om tanken har slått meg mang en gang, har jeg ennå ikke turt å smake på innholdet. Det dreier seg trolig om en drikk som ble fortært under høytidelige arrangementer, for alt tyder på at dette var et svært viktig sted.
Flasker funnet like under jordaJernarbeidet som er vist på bilde 2 vitner om et folk med sans for detaljer. Den svært detaljerte løven beviser at Kirkemyr engang har vært tropisk. Løvene ble trolig holdt som husdyr.
Jeg har brukt lang tid på å studere sammenhengen mellom de ulike funnene. Det har jo tidligere blitt antydet at vi befinner seg på en gammel indiansk gravplass, og med dette i tankene begynte sammenhengen å gå opp for meg...
Kirkemyrs første totempåle!Da jeg endelig fikk plassert delene på rett plass var det helt tydelig at det var det eneste rette! Om det faktisk var indianere som bodde her er noe usikkert, men at det kunne lage totempåler, det er ihvertfall sikkert som banken!
Videre utgravinger viste at Kirkemyr-folket også trolig har hatt kontakt med utenomjordiske eller folk fra fremtiden. Apperaturen på bildet under er med stor sannsynlighet en radio for å kontakte utenomjordiske eller en portal til en annen tid. Den er dessverre så rusten at ikke engang 5-56 kan redde den.
Radio eller portal-generatorDet er ingen tvil om at dette er funn som vil sette Kirkemyr og KAS på verdenskartet. Utgravingen vil fortsette utover sommeren, for å avdekke mest mulig om Kirkemyr-folket.
Arkeologisk hilsen Helge
Arkeologisk hilsen Helge
mandag 21. april 2008
Helge's Mattips
Leksjon 1: Middag på under 10 min!
Tid er som kjent en mangelvare i dagens samfunn. Derfor skal vi i dag lage middag på under 10 minutt. "Umulig," tenker du. "En Grandis tar jo 13 min!" Men det er ikke Grandis som står på menyen i dag. Og 10 minutt er heller ikke steketiden, det er totaltiden!
For at dette skal lykkes, er vi avhengige av et par ting.
Et velfyllt kjøleskap øker sjansen for suksess.
Selv om det kan være fristende å gå for ostekake til middag, noe som for så vidt hadde tatt under 1 minutt å slenge på en tallerken, så gjør vi ikke det. Vi kaster oss istedet over hamburgerbrødene som aner fred og ingen fare på øverste hylle. Hamburgerbrød er noe som bør finnes i ethvert kjøleskap til enhver tid, for mulighetene er uendelige med denne deilige råvaren! Legg også merke til restene etter helgas taco-gilde. Et raskt dykk ned i fryseren gir også uttelling i form av fiskepinner! Dessverre var det bare 6 igjen, men det holder til to hamburgerbrød. Det er akkurat litt lite til en mann, men så lenge det er kake i skapet, tror jeg ikke det blir noe problem.
Alt er lov, personlig har jeg "safet" litt denne gangen,
siden det var fotograf tilstede..
Noen vil kanskje si at hamburgerbrød, fiskepinner, rå løk osv ikke hører sammen, men der må jeg si meg uenig! Når en tar utgangspunkt i hamburgerbrød, er alt lov!
Nå som retten er bestemt og råvarene funnet frem, må stekeovn og stekepanne på. Sleng fiskepinnene i panna på full fart, samtidig som du skjærer ost som du legger på det underste brødet. Sett brødene i ovnen. Fiskepinner er raske å steke, så her gjelder det å henge med. Det er ikke tid til å lese blad, gå på do eller se på TV under denne prosessen! Fiskepinnene må snus ofte, og når det begynner å ryke mye, skulle du snudd de for litt siden...
Mønster er valgfritt, men gjør det hele litt morsommere!
Når fiskepinnene er litt svidd, er både de og hamburgerbrødene ferdige. Fyll på med det du måtte ha av tilbehør, og plutselig, så er middagen ferdig. Jeg tror faktisk jeg klarte det på 9 min fra jeg åpnet kjøleskapsdøra til burgerne var ferdige, og det var med fotografering!
Fiskepinneburger, eller McFish, hvis du er Donaldsfan...
Da er middagen klar for servering! Husk å ha en video stående klar i spilleren, for dette måltidet er også raskt å fortære. Du har ikke tid til å vente på reklamepauser!
God apetitt!
Oppskrift:
Dagens tips: Er det godt hver for seg, er det (sannsynligvis) godt i sammen også!
Stor takk til søster til Lisa for den opprinnelige oppskriften!
Kulinarisk hilsen Helge
Tid er som kjent en mangelvare i dagens samfunn. Derfor skal vi i dag lage middag på under 10 minutt. "Umulig," tenker du. "En Grandis tar jo 13 min!" Men det er ikke Grandis som står på menyen i dag. Og 10 minutt er heller ikke steketiden, det er totaltiden!
For at dette skal lykkes, er vi avhengige av et par ting.
- Et kjøleskap/fryser som inneholder mer enn øl og majones.
- En rask komfyr. (gass eller induksjon)
- Litt kreativitet!
Et velfyllt kjøleskap øker sjansen for suksess.Selv om det kan være fristende å gå for ostekake til middag, noe som for så vidt hadde tatt under 1 minutt å slenge på en tallerken, så gjør vi ikke det. Vi kaster oss istedet over hamburgerbrødene som aner fred og ingen fare på øverste hylle. Hamburgerbrød er noe som bør finnes i ethvert kjøleskap til enhver tid, for mulighetene er uendelige med denne deilige råvaren! Legg også merke til restene etter helgas taco-gilde. Et raskt dykk ned i fryseren gir også uttelling i form av fiskepinner! Dessverre var det bare 6 igjen, men det holder til to hamburgerbrød. Det er akkurat litt lite til en mann, men så lenge det er kake i skapet, tror jeg ikke det blir noe problem.
Alt er lov, personlig har jeg "safet" litt denne gangen,siden det var fotograf tilstede..
Noen vil kanskje si at hamburgerbrød, fiskepinner, rå løk osv ikke hører sammen, men der må jeg si meg uenig! Når en tar utgangspunkt i hamburgerbrød, er alt lov!
Nå som retten er bestemt og råvarene funnet frem, må stekeovn og stekepanne på. Sleng fiskepinnene i panna på full fart, samtidig som du skjærer ost som du legger på det underste brødet. Sett brødene i ovnen. Fiskepinner er raske å steke, så her gjelder det å henge med. Det er ikke tid til å lese blad, gå på do eller se på TV under denne prosessen! Fiskepinnene må snus ofte, og når det begynner å ryke mye, skulle du snudd de for litt siden...
Mønster er valgfritt, men gjør det hele litt morsommere!Når fiskepinnene er litt svidd, er både de og hamburgerbrødene ferdige. Fyll på med det du måtte ha av tilbehør, og plutselig, så er middagen ferdig. Jeg tror faktisk jeg klarte det på 9 min fra jeg åpnet kjøleskapsdøra til burgerne var ferdige, og det var med fotografering!
Fiskepinneburger, eller McFish, hvis du er Donaldsfan...Da er middagen klar for servering! Husk å ha en video stående klar i spilleren, for dette måltidet er også raskt å fortære. Du har ikke tid til å vente på reklamepauser!
God apetitt!
Oppskrift:
- Fiskepinner
- Hamburgerbrød
- Rå løk
- Mais
- Ananas
- Salat
- Ost
Dagens tips: Er det godt hver for seg, er det (sannsynligvis) godt i sammen også!
Stor takk til søster til Lisa for den opprinnelige oppskriften!
Kulinarisk hilsen Helge
onsdag 9. april 2008
Alt som glitrer er gull!
I disse dager bygger tyskerne ny vei til oss. Det er jo langt triveligere enn forrige gang de stakk innom, for 68 år siden. I tillegg så ser det ut som om dette oppholdet blir hårfint kortere...
Man hva er det egentlig som er målet for våre venner i Reinhold Meister GmbH? Er de her kun for å bygge vei? Jeg har undersøkt tilfellet Meister...
Bildet er ærlig og rederlig stjålet fra bygg.no.
Utad fremstår RM (forkortelse for Reinhold Meister) som et vanlig entreprenørfirma fra tyskland. Ikke det at jeg kjenner til så mange andre tyske entreprenørfirmaer, men det fremstår uansett som temmelig ordinært, eller vanlig om du vil. Men de har uten tvil en skjult agenda, et overordnet mål med oppholdet i skogene våre. En rask titt på hjemmesiden deres levner liten tvil om at det er ugler i mosen. Mange ugler.
Jeg har som kjent ikke noe til overs for konspirasjonsteorier og annet skrøneri, men holder meg stort sett til harde fakta. Og idag er det harde fakta vi snakker om. Harde som gull! Det er ingen tvil om at RM er litt vel ivrige i jobben sin. De sprenger stort sett de fjellknattene de ser, og kan de grave en meter eller ti dypere, ja så gjør de det! De har til og med et eget gruveselskap....
Slagordet deres er jo som alle vet; Wir bewegen was..." eller "We move something..." på godt norsk. Men hva flytter de på?
Selv om vi er ferdige med krigen, og selvfølgelig må se fremover, er jeg nødt til å trekke frem et par paralleller... Hva drev de med da de var innom i 1940? Jo, mye det samme som i dag. De gravde i jorda! Den gangen var påskuddet skyttergraver, i dag er det veibygging. Tyskerne vet noe som vi ikke vet. Og de har visst det i snart 70 år!
Jeg tror vi snakker om gull! Kanskje ikke i ordets rette forstand, men jeg er sikker på at jorda vår inneholder noe veldig verdifullt! Gravingen i 1940-1945 var trolig bare en geologisk undersøkelse. At de nå har valgt E18 utbyggingen i Lillesand, kan bare bety at her er forekomstene størst! Vi har jo alle Klondike 1897 friskt i minne, så selvfølgelig vil tyskerne gjøre alt for å unngå et nytt gullrush. De lurer kanskje mannen i gata og en håndfull politikere, men jeg lar meg ikke lure så lett.
I en fei startet jeg opp firmaet "Mathisen Mining Company" og gikk til anskaffelse av nødvendig utstyr. Fordelen med å ikke vite nøyaktig hva jeg leter etter, er at det ene stedet er like bra å begynne på som det andre! Så for å spare dyre transportutgifter, valgte jeg å begynne forholdsvis nærme husets fire vegger...
Utgraving på Kirkemyr
Jeg har gjort en rekke interessante funn, men tviler litt på at det er det samme som Meister leter etter. Heldigvis har jeg fremdeles mye stein og jord som kan flyttes på, så jeg gir ikke opp! Jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert om nye og spennende funn, noe jeg forventer i nær fremtid!
PS: Små skjerp langs husveggen selges forbausende billig!
Hilsen Helge, Golddigger!
Man hva er det egentlig som er målet for våre venner i Reinhold Meister GmbH? Er de her kun for å bygge vei? Jeg har undersøkt tilfellet Meister...
Bildet er ærlig og rederlig stjålet fra bygg.no.Utad fremstår RM (forkortelse for Reinhold Meister) som et vanlig entreprenørfirma fra tyskland. Ikke det at jeg kjenner til så mange andre tyske entreprenørfirmaer, men det fremstår uansett som temmelig ordinært, eller vanlig om du vil. Men de har uten tvil en skjult agenda, et overordnet mål med oppholdet i skogene våre. En rask titt på hjemmesiden deres levner liten tvil om at det er ugler i mosen. Mange ugler.
Jeg har som kjent ikke noe til overs for konspirasjonsteorier og annet skrøneri, men holder meg stort sett til harde fakta. Og idag er det harde fakta vi snakker om. Harde som gull! Det er ingen tvil om at RM er litt vel ivrige i jobben sin. De sprenger stort sett de fjellknattene de ser, og kan de grave en meter eller ti dypere, ja så gjør de det! De har til og med et eget gruveselskap....
Slagordet deres er jo som alle vet; Wir bewegen was..." eller "We move something..." på godt norsk. Men hva flytter de på?
Selv om vi er ferdige med krigen, og selvfølgelig må se fremover, er jeg nødt til å trekke frem et par paralleller... Hva drev de med da de var innom i 1940? Jo, mye det samme som i dag. De gravde i jorda! Den gangen var påskuddet skyttergraver, i dag er det veibygging. Tyskerne vet noe som vi ikke vet. Og de har visst det i snart 70 år!
Jeg tror vi snakker om gull! Kanskje ikke i ordets rette forstand, men jeg er sikker på at jorda vår inneholder noe veldig verdifullt! Gravingen i 1940-1945 var trolig bare en geologisk undersøkelse. At de nå har valgt E18 utbyggingen i Lillesand, kan bare bety at her er forekomstene størst! Vi har jo alle Klondike 1897 friskt i minne, så selvfølgelig vil tyskerne gjøre alt for å unngå et nytt gullrush. De lurer kanskje mannen i gata og en håndfull politikere, men jeg lar meg ikke lure så lett.
I en fei startet jeg opp firmaet "Mathisen Mining Company" og gikk til anskaffelse av nødvendig utstyr. Fordelen med å ikke vite nøyaktig hva jeg leter etter, er at det ene stedet er like bra å begynne på som det andre! Så for å spare dyre transportutgifter, valgte jeg å begynne forholdsvis nærme husets fire vegger...
Utgraving på KirkemyrJeg har gjort en rekke interessante funn, men tviler litt på at det er det samme som Meister leter etter. Heldigvis har jeg fremdeles mye stein og jord som kan flyttes på, så jeg gir ikke opp! Jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert om nye og spennende funn, noe jeg forventer i nær fremtid!
PS: Små skjerp langs husveggen selges forbausende billig!
Hilsen Helge, Golddigger!
søndag 9. mars 2008
Post-traumatisk stress syndrom, del 2
De som tror jeg blir skremt, tar feil!
De som tror jeg gir meg, må tro om igjen!
De som tror at siste ord er sagt, tar også feil!
Det er fremstøt som dette som virkelig tenner meg! (Ikke på en erotisk måte, men mer på en Rocky Balboa måte når han blir skamslått i 11 runder for så å svinebanke motstanderen i 12..)
Jeg har tidligere fortalt om diverse problemer angående post generelt, og postkasser spesielt. Jeg trodde folk hadde forstått at jeg mener alvor, eller i det minste at jeg er en sart sjel som ikke har godt av mer post-problemer... Men nei da! Her om dagen gikk jeg glad og fornøyd ned til søppelkassen for å hive dagens søppel. Et uskyldig gjøremål som vanligvis går rimelig greit... Men denne dagen var det en fryktelig opplevelse...
For hva skuer mine lyseblå?(Evt. mørkegrønne, er ikke helt sikker på øyenfargen min..) Joda, midt i min halvfulle, sorte søppelkasse ligger det forvridd blikk og gliser til meg!
Ukjent postkasse likvidert
I brøkdelen av et sekund frykter jeg at det er min egen kasse som brutalt er røsket ned fra sitt stødige stativ og mishandlet til det ugjenkjennelige.. Men takk og lov, så var det "bare" en tilfeldig postkasse. Hvordan den har havnet i min søppelkasse, er opplagt, men hvem som har gjort det, er fremdelest uvisst.
Det er hevet over enhver tvil at dette er en ment som en melding, eller en advarsel. Mafiaen sender avkuttede fingrer i posten til folk, eller legger avkappede dyrehoder i senger, mens post-pøbler legger tydeligvist sønderrevne postkasser i søppelkasser! Hadde de enda nøyd seg med å løsne lokket forsiktig, eller bulke sidene litt... Men nei da, postkassen stod ikke til å redde...
Etter en kort sermoni med blant andre postmannen og reklame-budet, ble kassen forsiktig spadd ned i jorden. "Lille postbud, min due" runget over plassen, og tårene trillet da kassen ble stedt til hvile...
Dette har gått for langt. Når uskyldige blir drept er det noe som ikke stemmer. Jeg kjemper mot en usynlig fiende. Det må ta slutt. Det bare må...
Jeg vurderer å ta postkassen inn, men frykter at det vil føre til en nedgang i antall leverte brev og aviser. Frykten for hva som vil hende er der konstant. Så ofte jeg kan kaster jeg et blikk eller syv ned på stativet.
En dag vil du bli oppdaget, Post-Pøbel. Og den dagen er jeg ikke ansvarlig for mine handlinger...
Psykotisk hilsen Helge
De som tror jeg gir meg, må tro om igjen!
De som tror at siste ord er sagt, tar også feil!
Det er fremstøt som dette som virkelig tenner meg! (Ikke på en erotisk måte, men mer på en Rocky Balboa måte når han blir skamslått i 11 runder for så å svinebanke motstanderen i 12..)
Jeg har tidligere fortalt om diverse problemer angående post generelt, og postkasser spesielt. Jeg trodde folk hadde forstått at jeg mener alvor, eller i det minste at jeg er en sart sjel som ikke har godt av mer post-problemer... Men nei da! Her om dagen gikk jeg glad og fornøyd ned til søppelkassen for å hive dagens søppel. Et uskyldig gjøremål som vanligvis går rimelig greit... Men denne dagen var det en fryktelig opplevelse...
For hva skuer mine lyseblå?(Evt. mørkegrønne, er ikke helt sikker på øyenfargen min..) Joda, midt i min halvfulle, sorte søppelkasse ligger det forvridd blikk og gliser til meg!
Ukjent postkasse likvidertI brøkdelen av et sekund frykter jeg at det er min egen kasse som brutalt er røsket ned fra sitt stødige stativ og mishandlet til det ugjenkjennelige.. Men takk og lov, så var det "bare" en tilfeldig postkasse. Hvordan den har havnet i min søppelkasse, er opplagt, men hvem som har gjort det, er fremdelest uvisst.
Det er hevet over enhver tvil at dette er en ment som en melding, eller en advarsel. Mafiaen sender avkuttede fingrer i posten til folk, eller legger avkappede dyrehoder i senger, mens post-pøbler legger tydeligvist sønderrevne postkasser i søppelkasser! Hadde de enda nøyd seg med å løsne lokket forsiktig, eller bulke sidene litt... Men nei da, postkassen stod ikke til å redde...
Etter en kort sermoni med blant andre postmannen og reklame-budet, ble kassen forsiktig spadd ned i jorden. "Lille postbud, min due" runget over plassen, og tårene trillet da kassen ble stedt til hvile...
Dette har gått for langt. Når uskyldige blir drept er det noe som ikke stemmer. Jeg kjemper mot en usynlig fiende. Det må ta slutt. Det bare må...
Jeg vurderer å ta postkassen inn, men frykter at det vil føre til en nedgang i antall leverte brev og aviser. Frykten for hva som vil hende er der konstant. Så ofte jeg kan kaster jeg et blikk eller syv ned på stativet.
En dag vil du bli oppdaget, Post-Pøbel. Og den dagen er jeg ikke ansvarlig for mine handlinger...
Psykotisk hilsen Helge
mandag 25. februar 2008
Helvetesfossen's mystikk og mysterier
I århundrer har Helvetesfossen i Lillesand vært vært et yndet tilholdssted for de lokale Frimurerne i området. Vi ser tydelige spor fra Frimurerne i broen over øvre del av fossen. I lang tid var det nemlig bare dem som behersket kunsten å lage en selvbærende buet konstruksjon uten bruk av noen form for støp. Men Frimurerne drev selvfølgelig ikke bare med brobygging, det er jo begrenset hvor mange broer man trenger over en elv. Alle som har lest noe av Dan Brown vet jo at Frimurerne også er rå på symboler og ritualer. Ryktene sier at det har blitt ofret mer enn èn jomfru i Helvetesfossen. Heldigvis for jomfruene så er jo ikke denne fossen særlig stor, så det værste utfallet av ofringen var visstnok en forstuet ankel. Vi sørlendinger er jo ikke akkurat kjent for blodtørsten...
Broen ved Helvetesfossen.
Her for en stund siden fikk tydeligvis våre lokale Frimurere et innfall om at det var på tide å sette spor etter seg. Vise at Frimurerne fremdeles eksisterer. Ettersom jomfruofring ikke er helt stuerrent lengre, valgte de å gjøre som de første brødrene deres gjorde... nemlig å lage en mur!
Plutselig en dag stod den ferdig, så det er tydelig at den er laget i nattens mulm og mørke. At Losjen i dag består av eiendomsmeklere, siviløkonomer og konsulenter vises nesten ikke, for her snakker vi håndtverk! Legg merke til hvordan muren slynger seg gjennom terrenget, nøye tilpasset eksisterende bygningsmasse.
Hva den er til, vet nok bare Frimurerne selv, men jeg er ganske sikker på at det ligger mengder av skjult symbolikk her. Kanskje er den en del av ett sinnrikt kart som er spredt over hele verden, og viser veien til en eller annen bortgjemt kirke? Kanskje det er støpt en skatt inn i muren? Eller kanskje den rett og slett er raskeste vei til Veigrillen? Spørsmålene er mange, og svarene få...
Kanskje det enkleste er å spørre en Frimurer?
Frimodig hilsen Helge
Broen ved Helvetesfossen.Et godt bevis på tidligere Frimurer-håndtverk
Her for en stund siden fikk tydeligvis våre lokale Frimurere et innfall om at det var på tide å sette spor etter seg. Vise at Frimurerne fremdeles eksisterer. Ettersom jomfruofring ikke er helt stuerrent lengre, valgte de å gjøre som de første brødrene deres gjorde... nemlig å lage en mur!
Plutselig en dag stod den ferdig, så det er tydelig at den er laget i nattens mulm og mørke. At Losjen i dag består av eiendomsmeklere, siviløkonomer og konsulenter vises nesten ikke, for her snakker vi håndtverk! Legg merke til hvordan muren slynger seg gjennom terrenget, nøye tilpasset eksisterende bygningsmasse.
Det siste verket fra Frimurerne
Hva den er til, vet nok bare Frimurerne selv, men jeg er ganske sikker på at det ligger mengder av skjult symbolikk her. Kanskje er den en del av ett sinnrikt kart som er spredt over hele verden, og viser veien til en eller annen bortgjemt kirke? Kanskje det er støpt en skatt inn i muren? Eller kanskje den rett og slett er raskeste vei til Veigrillen? Spørsmålene er mange, og svarene få...
Kanskje det enkleste er å spørre en Frimurer?
Frimodig hilsen Helge
torsdag 14. februar 2008
Lykke
Sann lykke er visstnok vanskelig å finne. Men eksisterer det i det hele tatt? Hva er definisjonen på sann lykke? Skuffende nok gir ikke Wikipedia noen definisjon på begrepet, noe som får meg til å tro at sann lykke ikke eksisterer.... I følge Google gir både Jehovas Vitner, Islam, Buddhismen og Yoga en forholdsvis sikker vei til å oppnå sann lykke, men likevel er jeg ikke helt overbevist. Fant ikke noe om kristendommen blant de ti første forslagene fra store G, men de har nok sine metoder de også...
"Blir du lykkeligere av å ha gipsplater i taket?" (sitat)
Dette er tung filosofi. Hardcore. The real deal. Hvis en handling ikke gjør deg lykkeligere, hvorfor da gjøre den? En bør alltid stille seg spørsmålet om en blir lykkeligere. (...bytt gjerne ut "gipsplater i taket" med f.eks "ny bil" eller "hjelpe den gamle dama over gata" hvis situasjonen tilsier det)
Alt vi gjør, handler om å bli lykkeligere. Mulig vi prøver å oppnå sann lykke, men som tidligere nevnt, er sann lykke trolig en illusjon. For å være lykkelige, må vi alltid ha noe å strekke oss etter, derfor blir sann lykke et paradoks.
Lykke er ikke mulig å måle, det er individuelt og det forandrer seg stadig. Men hver dag handler om å bli lykkeligere. Ikke lykkelig, men lykkeligere. Det er det som driver oss. Det er det eneste som driver oss. Er det meningen med livet?
Filosofisk hilsen Helge
"Blir du lykkeligere av å ha gipsplater i taket?" (sitat)
Dette er tung filosofi. Hardcore. The real deal. Hvis en handling ikke gjør deg lykkeligere, hvorfor da gjøre den? En bør alltid stille seg spørsmålet om en blir lykkeligere. (...bytt gjerne ut "gipsplater i taket" med f.eks "ny bil" eller "hjelpe den gamle dama over gata" hvis situasjonen tilsier det)
Alt vi gjør, handler om å bli lykkeligere. Mulig vi prøver å oppnå sann lykke, men som tidligere nevnt, er sann lykke trolig en illusjon. For å være lykkelige, må vi alltid ha noe å strekke oss etter, derfor blir sann lykke et paradoks.
Lykke er ikke mulig å måle, det er individuelt og det forandrer seg stadig. Men hver dag handler om å bli lykkeligere. Ikke lykkelig, men lykkeligere. Det er det som driver oss. Det er det eneste som driver oss. Er det meningen med livet?
Filosofisk hilsen Helge
lørdag 9. februar 2008
Post-traumatisk stress syndrom
Post er noe som til tider stresser meg. Mulig jeg lider av post-traumatisk stress, men det er også godt mulig at akkurat det ordet er myntet på noe helt annet. Hva vet jeg, jeg er da ingen lingvist... (slå det opp, hvis du lurer... (det gjorde jeg!))
Tilbake til sakens kjerne. Post. Det er mange betydninger av ordet post, men det dreier seg vel igrunn om post med stor P, som i Posten. Og postkasser spesielt. Enkelte vil kanskje si at det dreier seg vel så mye om alder. Min alder, altså. Som ikke blir lavere med årene... Men det benekter jeg! Det dreier seg kun om post. Og postkasser.
Postkassen min henger på et fellesstativ ca 50m fra huset mitt. Før jul var det noen som skrev "faen" på den. Nå har jeg ikke sjekket folkeregisteret de siste månedene, men så vidt jeg vet heter jeg ikke Helge Faen Mathisen og jeg abonnerer heller ikke på noen blader med det navnet. Ergo: Det er ikke skrevet i beste mening! Det som på et vis gleder meg litt, er det at det samme ordet ble også skrevet på postkassene til naboene, så det er ikke bare meg...
Se nede i høyre hjørne.
NB: Fargene i bildet er justert for å fremheve skriften.
Etter jul, eller ihverfall etter julaften, følger "mellomdagene". Da selges det raketter. Postkasser... Raketter... Den observante leser ser kanskje allerede hvor dette bærer hen... ! Tror du ikke postkassen min ble sprengt som om den var en varebil i Kabul! Med aviser og post fremdeles inni! Det var et fryktelig syn... Lillesandposten var brent til det ukjenkjennelige... Fevennen lå på den regnvåte bakken med svidde kanter... Eventuelle Lottogevinster var det bare en askehaug igjen av...
Men jeg gav ikke opp! I kampen mot terrorisme må en aldri gi seg, en kan aldri gi seg! Så mens jeg nynnet "We shall overcome" og "Ja, vi elsker" vasket jeg innsiden av den svidde postkassen. Deretter borte jeg noen ganske så små hull nederst på kassa, slik at jeg kunne få festet bunnen med ståltråd. Postkassa var igjen i fullgod stand! Litt redusert riktignok, men klar for nye bunker med post og aviser. Jeg har også festet en blank binders i toppen av postkassa, nesten usynlig, like under lokket. Den symboliserer "Vi holder sammen!"
Legg merke til ståltråden som holder bunnen oppe...
Men kampen mot denne post-terroren stanser ikke her. Det finnes ingen forsikringer mot at dette ikke skjer igjen.. Jeg har derfor vurdert en rekke små sikkerhetstiltak...
Til slutt vil jeg derfor gjerne formidle en beskjed til alle dere Post-pøbler i denne forskrudde verden:
LIGG UNNA POSTEN MIN, ELLER VÆR FORBEREDT PÅ KONSEKVENSENE!
Vennlig hilsen Helge
Tilbake til sakens kjerne. Post. Det er mange betydninger av ordet post, men det dreier seg vel igrunn om post med stor P, som i Posten. Og postkasser spesielt. Enkelte vil kanskje si at det dreier seg vel så mye om alder. Min alder, altså. Som ikke blir lavere med årene... Men det benekter jeg! Det dreier seg kun om post. Og postkasser.
Postkassen min henger på et fellesstativ ca 50m fra huset mitt. Før jul var det noen som skrev "faen" på den. Nå har jeg ikke sjekket folkeregisteret de siste månedene, men så vidt jeg vet heter jeg ikke Helge Faen Mathisen og jeg abonnerer heller ikke på noen blader med det navnet. Ergo: Det er ikke skrevet i beste mening! Det som på et vis gleder meg litt, er det at det samme ordet ble også skrevet på postkassene til naboene, så det er ikke bare meg...
Se nede i høyre hjørne.NB: Fargene i bildet er justert for å fremheve skriften.
Etter jul, eller ihverfall etter julaften, følger "mellomdagene". Da selges det raketter. Postkasser... Raketter... Den observante leser ser kanskje allerede hvor dette bærer hen... ! Tror du ikke postkassen min ble sprengt som om den var en varebil i Kabul! Med aviser og post fremdeles inni! Det var et fryktelig syn... Lillesandposten var brent til det ukjenkjennelige... Fevennen lå på den regnvåte bakken med svidde kanter... Eventuelle Lottogevinster var det bare en askehaug igjen av...
Men jeg gav ikke opp! I kampen mot terrorisme må en aldri gi seg, en kan aldri gi seg! Så mens jeg nynnet "We shall overcome" og "Ja, vi elsker" vasket jeg innsiden av den svidde postkassen. Deretter borte jeg noen ganske så små hull nederst på kassa, slik at jeg kunne få festet bunnen med ståltråd. Postkassa var igjen i fullgod stand! Litt redusert riktignok, men klar for nye bunker med post og aviser. Jeg har også festet en blank binders i toppen av postkassa, nesten usynlig, like under lokket. Den symboliserer "Vi holder sammen!"
Legg merke til ståltråden som holder bunnen oppe...Men kampen mot denne post-terroren stanser ikke her. Det finnes ingen forsikringer mot at dette ikke skjer igjen.. Jeg har derfor vurdert en rekke små sikkerhetstiltak...
- Videoovervåkning. Med et videokamera, eller kanskje et trådløst IP-kamera vil en lett identifisere overgriperne etter at ugjerningen er begått. Ulempen er at dette ikke forhindrer terroren, med mindre jeg henger opp skilt om at området er tv-overvåket. Mulig naboene kunne tolket det feil... Er ikke sikkert Datatilsynet heller hadde satt særlig stor pris på det...
- Selvskudd. En ganske liten rettet sprengladning eller et snortrekk til en småkalibret rifle hadde nok gjort susen. Må selvfølgelig ha en tidsinnstilling slik at ikke postmannen og avisgutten stryker med. Ser likevel at det er en viss fare for sivile tap. Men Grimstad-fyren som leverer flygeblader som sier at vi alle havner i helvete hvis ikke vi tror på rett fyr, ville nok finne seg et annet postkassestativ etter en fire-fem skudd i baken... Så kanskje det er verdt å prøve en gang?
- Modifisert kasse. Dette er kanskje den beste ideen. Jeg ser for meg en stål-armert postkasse med diverse sikkerhetsanordninger. Den må selvfølgelig bare kunne åpnes av postmannen, avisguttene og husstandens beboere. Kanskje med nøkkel, men jeg ser for meg Rfid. Et lite hvelv under bakken som kassen kan senkes trygt ned i hvis den skulle bli utsatt for fantestreker, er jo heller ikke å forakte. Her er mulighetene endeløse, det er kun fantasien som setter grensene!
Til slutt vil jeg derfor gjerne formidle en beskjed til alle dere Post-pøbler i denne forskrudde verden:
LIGG UNNA POSTEN MIN, ELLER VÆR FORBEREDT PÅ KONSEKVENSENE!
Vennlig hilsen Helge
søndag 27. januar 2008
Helge's Survival-guide
Det er bare å se fakta i øynene. Snart smeller det! Før eller siden vil en eller annen galning smelle av en kinaputt som sender oss rett tilbake til steinalderen. Det er litt trist å tenke på, men det er antagelig uungåelig. Forberedelse, det er stikkordet!
Jeg ville gjerne teste min egen evne til å klare meg i en post-apokalyptisk verden. I følge MadMax filmene vil vi som overlever bo i en gold ørken, og må klare oss med det som en finner eller stjeler. Nå er ikke jeg så veldig på stjeling, så jeg valgte å bruke ting jeg hadde selv, eller kunne kjøpe på Statoil. Enkelte vil kanskje hevde at å handle på Statoil er litt juks, men en vet aldri hva og hvem som overlever en atomkrig. Jeg tror på Statoil!
Se for deg følgende: Du er alene i en nesten tom verden. Det er mørkt og kaldt, og du er sulten.. Og det eneste du har til rådighet er en grill, litt ved (og selvfølgelig tennbriketter og lighter), ei gryte, 2,5dl vann, 2,5dl melk, litt smør og en pose med Pasta di Cremona fra Toro.. I utgangspunktet skulle en tro at en lå bra an, men forsøket viste at det var enkelte fallgruver...
For å gjøre ting litt greit, rigget jeg meg til med grillen ca. 1,5m fra huset, i kort avstand fra vedboden. Ettersom det begynte å bli seint, og jeg ble litt utålmodig, var jeg raskt på med gryta for å få vann, melk og smør på kok. Flammene sto rundt gryta, og jeg fryktet flere ganger for tresleiva som jeg rørte med... Det tar overraskende lang tid å koke opp en halv liter væske på bål, men kan nok ha noe å gjøre med det at det ikke var spesielt mye glør da jeg startet. Når det først koker opp, så koker melka temmelig fort! Det er også dårlig med temperatur-regulering på et bål, så det kan tenkes at noe av væska kokte litt over. Lykkelig over å ha klart å koke vann på bål, tilsetter jeg Toro-posen og rører i 8-10 minutter.
Jeg tar det for gitt at batterier ikke er lette å få tak i etter en relativ stor atomkrig, så jeg valgte å ikke bruke noe kunstig lys. Ulempen med det er at du ikke ser maten i gryta mens du rører... Men jeg anså ikke det som kritisk, det er jo bare å røre! Etter 9 minutter(smugkikka litt på mobilen) ble gryta tatt av bålet og innholdet heldt over på en tallerken. Jeg er jo ikke helt villmann, så jeg regner med at tallerkener er noe som overlever krigen.
Det ble overraskende lite mat ut av en sånn pose... Jeg hadde forventet mer. Nå var egentlig ikke problemet at det var for lite mat, det som plaget meg mest var det at pastaen var langt fra kokt! Hard, er vel det rette ordet. Nå er det jo noen som sier noe om fanden og fluer, men nøden var ikke fullt så stor... Det ble rottemat av Toro'en, og knekkebrød på meg!
Dessverre så står det nå 1-0 til ødemarka. Det er dermed bevist at en kan ikke overleve på en grill, litt ved, ei gryte, 2,5dl vann, 2,5dl melk, litt smør og en pose med Pasta di Cremona fra Toro.
Takk gud for take-away!
Og hvis noen lurte... Ja, det er et helsike å gjøre reint godt brente gryter med Pasta di Cremona-rester i...
Jeg ville gjerne teste min egen evne til å klare meg i en post-apokalyptisk verden. I følge MadMax filmene vil vi som overlever bo i en gold ørken, og må klare oss med det som en finner eller stjeler. Nå er ikke jeg så veldig på stjeling, så jeg valgte å bruke ting jeg hadde selv, eller kunne kjøpe på Statoil. Enkelte vil kanskje hevde at å handle på Statoil er litt juks, men en vet aldri hva og hvem som overlever en atomkrig. Jeg tror på Statoil!
Se for deg følgende: Du er alene i en nesten tom verden. Det er mørkt og kaldt, og du er sulten.. Og det eneste du har til rådighet er en grill, litt ved (og selvfølgelig tennbriketter og lighter), ei gryte, 2,5dl vann, 2,5dl melk, litt smør og en pose med Pasta di Cremona fra Toro.. I utgangspunktet skulle en tro at en lå bra an, men forsøket viste at det var enkelte fallgruver...
For å gjøre ting litt greit, rigget jeg meg til med grillen ca. 1,5m fra huset, i kort avstand fra vedboden. Ettersom det begynte å bli seint, og jeg ble litt utålmodig, var jeg raskt på med gryta for å få vann, melk og smør på kok. Flammene sto rundt gryta, og jeg fryktet flere ganger for tresleiva som jeg rørte med... Det tar overraskende lang tid å koke opp en halv liter væske på bål, men kan nok ha noe å gjøre med det at det ikke var spesielt mye glør da jeg startet. Når det først koker opp, så koker melka temmelig fort! Det er også dårlig med temperatur-regulering på et bål, så det kan tenkes at noe av væska kokte litt over. Lykkelig over å ha klart å koke vann på bål, tilsetter jeg Toro-posen og rører i 8-10 minutter.
Jeg tar det for gitt at batterier ikke er lette å få tak i etter en relativ stor atomkrig, så jeg valgte å ikke bruke noe kunstig lys. Ulempen med det er at du ikke ser maten i gryta mens du rører... Men jeg anså ikke det som kritisk, det er jo bare å røre! Etter 9 minutter(smugkikka litt på mobilen) ble gryta tatt av bålet og innholdet heldt over på en tallerken. Jeg er jo ikke helt villmann, så jeg regner med at tallerkener er noe som overlever krigen.Det ble overraskende lite mat ut av en sånn pose... Jeg hadde forventet mer. Nå var egentlig ikke problemet at det var for lite mat, det som plaget meg mest var det at pastaen var langt fra kokt! Hard, er vel det rette ordet. Nå er det jo noen som sier noe om fanden og fluer, men nøden var ikke fullt så stor... Det ble rottemat av Toro'en, og knekkebrød på meg!
Dessverre så står det nå 1-0 til ødemarka. Det er dermed bevist at en kan ikke overleve på en grill, litt ved, ei gryte, 2,5dl vann, 2,5dl melk, litt smør og en pose med Pasta di Cremona fra Toro.
Takk gud for take-away!
Og hvis noen lurte... Ja, det er et helsike å gjøre reint godt brente gryter med Pasta di Cremona-rester i...
torsdag 24. januar 2008
Tid
Tid er ubestemt. Du har god tid, og dårlig tid. Du har mye tid, og lite tid. Tiden er ikke det den engang var. Alle sekunder er nye..
For ikke så lenge siden var ett sekund den tiden det tok mellom hvert hjerteslag til en sunn person. I dag er det varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til Cesium-133 atomet ved null kelvin. Det er lettere å telle hjerteslag..
Jeg har ofte ikke tid. Det er nokså alvorlig. Det er værre enn å ha dårlig tid eller lite tid. Jeg har ikke noe som helst tid. Hverken god eller dårlig.
Men jeg har tid til det jeg vil! Jeg har tid til å skrive dette. Jeg har tid til å gå i svømmehallen. Det handler om prioriteringer! Når jeg tenker litt videre på den tanken, så handler alt om prioriteringer..
Omprioriteringer er litt artig... Da kan du gjøre akkurat det du vil, som du egentlig ikke hadde tid til, bare du forandrer litt på kravene dine. Og det er helt greit. Fordi du har omprioritert.
Ja til flere omprioriteringer!
For ikke så lenge siden var ett sekund den tiden det tok mellom hvert hjerteslag til en sunn person. I dag er det varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til Cesium-133 atomet ved null kelvin. Det er lettere å telle hjerteslag..
Jeg har ofte ikke tid. Det er nokså alvorlig. Det er værre enn å ha dårlig tid eller lite tid. Jeg har ikke noe som helst tid. Hverken god eller dårlig.
Men jeg har tid til det jeg vil! Jeg har tid til å skrive dette. Jeg har tid til å gå i svømmehallen. Det handler om prioriteringer! Når jeg tenker litt videre på den tanken, så handler alt om prioriteringer..
Omprioriteringer er litt artig... Da kan du gjøre akkurat det du vil, som du egentlig ikke hadde tid til, bare du forandrer litt på kravene dine. Og det er helt greit. Fordi du har omprioritert.
Ja til flere omprioriteringer!
søndag 20. januar 2008
Overvåkning i hverdagen, del 2
Det begynner å gå opp for meg hva som skjer her... Jeg har merket det lenge, men ikke turt å tenke tanken. Jeg hadde slått meg til ro med at det er mange rare lyder i gamle hus. Men vi er ikke alene her.
I min desperasjon for å finne løsningen på kartmysteriet fra 1881 (se tidligere innlegg), kastet jeg alle hemninger! Nå får det briste eller bære! Jeg går rett til kilden! Med frykt for mitt eget liv skrev jeg skjelvende en mail til selveste kundeservice@1881.no. Hvem vet hva de er i stand til når de skjønner at jeg har gjennomskuet hele det syke opplegget deres! Spionere på folk på den måten... Hvor er skammen? Er vi ikke alle medmennesker?
Men jeg har tatt grusomt feil... 1881 er bare en tilfeldig brikke i et komplott som strekker seg mye lengre! Øystein hos 1881 kunne nemlig fortelle meg at fasttelefoner fra Telenor somregel ble oppgitt med gårds og bruksnummer, men ikke mobiltelefoner. De hadde heller ikke tilgang til noe register over gårds og bruksnummer. Så hvis han fikk telefonnummeret mitt, kunne han kanskje finne ut mer... Litt nølende sendte jeg han nummeret mitt, og fikk et overraskende svar tilbake!
Det viser seg nemlig at de fleste mobileierne som har adresse Kirkemyr(område der jeg bor) faktisk bor i mitt hus! Hvordan er dette mulig? Huset er ikke så stort, og det er ikke mer enn tre soverom! Skulle tro jeg hadde sett de når de gikk i dusjen, ihvertfall... Men har jo en dusj i kjelleren, kanskje de bruker den? Dette var veldig forvirrende... Etter en kjapp runde rundt i huset fikk jeg bekreftet at det ikke bor flere enn oss to her... Ihvertfall ikke som en kan se.. Det var da jeg ble litt mistenksom.
Hva om disse mobileierne ikke bor her likevel? Har 1881 tatt feil? Lite trolig. Jeg bestemte meg for å gå ett hakk opp. Til teletilbyderne. Etter et feiltrykk hos telenor, havnet jeg på siden med dekningskart. Jeg oppdaget at de hadde tre sendere i nærheten av meg. Så sjekket jeg Netcom, men de hadde bare to. Jeg tegnet senderne inn på et kart, Telenor er blå prikker, og Netcom er røde...
Dette så skremmende symmetrisk ut... Men da jeg trakk en linje mellom punktene, åpenbarte det hele seg for meg!
Og hva ligger i sentrum av dette? Jo, der er huset mitt! Det skulle ikke forundre meg om huset er bygd på en indiansk gravplass i tillegg! Er det ikke typisk? Om de andre mobilkundene som 1881 sier bor i huset mitt er de levende døde, eller om det er bare sjelen deres som har tatt bolig her, vites ikke. Redd ble jeg uansett!
Hva gjør en når Telenor og Netcom har rottet seg sammen, og i tillegg fått jækelen sjøl med på laget? Det er faktisk bare en ting å gjøre. (Vel, det er vel kanskje flere muligheter, men jeg har valgt å fokusere på det som jeg mener er det eneste rette.) Det er å ta opp kampen! Ta oksen ved hornene! Der og da bestemte jeg meg! Jeg sier opp abonnementet hos Chess! Chess har hatt tilhørighet med både Telenor og Netcom, og er tydeligvis med på moroa fremdeles!
Redningen ble OneCall som bruker den nye teletilbyderen, Network Norway. De har visstnok 98% dekningsgrad, så forhåpentligvis klarer jeg meg uten noen av de to unevnlige... Om dette er nok til å bryte ned det demonske sammarbeidet til de andre to, er fremdeles uvisst. Men jeg håper at en motpol midt i senteret av ondskapen skal være nok til å sprenge denne mørke energien! Og kanskje, hvis jeg skriver en mail og forteller hva jeg har funnet ut, at Øystein på 1881 kan manuelt flytte ut alle de andre som har tatt bolig hos oss?
Jeg har igjen funnet fred... Selv om ondskapen fremdeles herjer, er vi på vei mot lysere tider. Det ligger en eim av forandring i luften...
En tøff, men god forandring...
I min desperasjon for å finne løsningen på kartmysteriet fra 1881 (se tidligere innlegg), kastet jeg alle hemninger! Nå får det briste eller bære! Jeg går rett til kilden! Med frykt for mitt eget liv skrev jeg skjelvende en mail til selveste kundeservice@1881.no. Hvem vet hva de er i stand til når de skjønner at jeg har gjennomskuet hele det syke opplegget deres! Spionere på folk på den måten... Hvor er skammen? Er vi ikke alle medmennesker?
Men jeg har tatt grusomt feil... 1881 er bare en tilfeldig brikke i et komplott som strekker seg mye lengre! Øystein hos 1881 kunne nemlig fortelle meg at fasttelefoner fra Telenor somregel ble oppgitt med gårds og bruksnummer, men ikke mobiltelefoner. De hadde heller ikke tilgang til noe register over gårds og bruksnummer. Så hvis han fikk telefonnummeret mitt, kunne han kanskje finne ut mer... Litt nølende sendte jeg han nummeret mitt, og fikk et overraskende svar tilbake!
Det viser seg nemlig at de fleste mobileierne som har adresse Kirkemyr(område der jeg bor) faktisk bor i mitt hus! Hvordan er dette mulig? Huset er ikke så stort, og det er ikke mer enn tre soverom! Skulle tro jeg hadde sett de når de gikk i dusjen, ihvertfall... Men har jo en dusj i kjelleren, kanskje de bruker den? Dette var veldig forvirrende... Etter en kjapp runde rundt i huset fikk jeg bekreftet at det ikke bor flere enn oss to her... Ihvertfall ikke som en kan se.. Det var da jeg ble litt mistenksom.
Hva om disse mobileierne ikke bor her likevel? Har 1881 tatt feil? Lite trolig. Jeg bestemte meg for å gå ett hakk opp. Til teletilbyderne. Etter et feiltrykk hos telenor, havnet jeg på siden med dekningskart. Jeg oppdaget at de hadde tre sendere i nærheten av meg. Så sjekket jeg Netcom, men de hadde bare to. Jeg tegnet senderne inn på et kart, Telenor er blå prikker, og Netcom er røde...
Dette så skremmende symmetrisk ut... Men da jeg trakk en linje mellom punktene, åpenbarte det hele seg for meg!
Og hva ligger i sentrum av dette? Jo, der er huset mitt! Det skulle ikke forundre meg om huset er bygd på en indiansk gravplass i tillegg! Er det ikke typisk? Om de andre mobilkundene som 1881 sier bor i huset mitt er de levende døde, eller om det er bare sjelen deres som har tatt bolig her, vites ikke. Redd ble jeg uansett!
Hva gjør en når Telenor og Netcom har rottet seg sammen, og i tillegg fått jækelen sjøl med på laget? Det er faktisk bare en ting å gjøre. (Vel, det er vel kanskje flere muligheter, men jeg har valgt å fokusere på det som jeg mener er det eneste rette.) Det er å ta opp kampen! Ta oksen ved hornene! Der og da bestemte jeg meg! Jeg sier opp abonnementet hos Chess! Chess har hatt tilhørighet med både Telenor og Netcom, og er tydeligvis med på moroa fremdeles!
Redningen ble OneCall som bruker den nye teletilbyderen, Network Norway. De har visstnok 98% dekningsgrad, så forhåpentligvis klarer jeg meg uten noen av de to unevnlige... Om dette er nok til å bryte ned det demonske sammarbeidet til de andre to, er fremdeles uvisst. Men jeg håper at en motpol midt i senteret av ondskapen skal være nok til å sprenge denne mørke energien! Og kanskje, hvis jeg skriver en mail og forteller hva jeg har funnet ut, at Øystein på 1881 kan manuelt flytte ut alle de andre som har tatt bolig hos oss?
Jeg har igjen funnet fred... Selv om ondskapen fremdeles herjer, er vi på vei mot lysere tider. Det ligger en eim av forandring i luften...
En tøff, men god forandring...
tirsdag 15. januar 2008
Kampen for tilværelsen
Dette er mitt Vietnam.
Selv om jeg lukker øynene er bildene der fremdeles... Umalte lister, elektriker-rør og kjøkken -sokler.... De skriker mot meg, uansett hvor jeg ser..
Jeg trodde jeg skulle bli den som klarte å redde alle.. Trodde jeg skulle stå på med malekosten morra og kveld helt til alle listene var ferdige.. Jeg makter det ikke...
Jeg lever på en løgn! I morra skal alt bli så mye bedre, bare jeg tar meg litt sammen! Det fungerer ikke sånn. Jeg har resignert.
Det nytter ikke, det er alt for mange ting som trenger oppmerksomhet! Nå godtar jeg tingene som de er! Dagene flyter forbi i en slags suppe av uferdige ting....
Jeg bryr meg ikke....
Jeg trodde jeg skulle bli den som klarte å redde alle.. Trodde jeg skulle stå på med malekosten morra og kveld helt til alle listene var ferdige.. Jeg makter det ikke...
Jeg lever på en løgn! I morra skal alt bli så mye bedre, bare jeg tar meg litt sammen! Det fungerer ikke sånn. Jeg har resignert.
Det nytter ikke, det er alt for mange ting som trenger oppmerksomhet! Nå godtar jeg tingene som de er! Dagene flyter forbi i en slags suppe av uferdige ting....
Jeg bryr meg ikke....
Abonner på:
Innlegg (Atom)